Kvinnekamp eller mannsforakt?

Jeg lar meg stadig sjokkere av enkelte kvinners holdning til barnefordeling. Jeg har flere ganger blitt møtt med en påstand om at “selvfølgelig skal kvinnen ha retten til barnet når mor og far ikke lever sammen”. Dette gjør meg mildt sagt provosert.

Et av argumentene jeg har hørt, er at kvinnen bærer barnet i ni måneder og sitter med helt andre følelser for barnet enn faren gjør. Det er kanskje riktig at mødre har andre følelser enn fedre. Det kan jeg bare spekulere i, for jeg har ikke noe apparat for den slags målinger. Men la oss gå ut i fra at mødre har andre og sterkere følelser enn fedre. Er det da riktig at en far skal lide på grunn av det? Hvis hans følelser bare kvalifiserer til seks poeng, mens morens følelser kvalifiserer til ni poeng, skal han da miste retten til å oppdra sitt barn? For meg er svaret innlysende: nei!

“Bare vent til du selv blir mor,” har jeg fått høre, “så vil du forstå”. Underforstått ligger det en tanke om at når jeg selv har blitt mor, da har jeg opplevd de sterke følelsene som knytter seg til et barn - og først da er jeg meningsberettiget i saker som handler om barnefordeling. Men hvis man må være mor for å forstå, er det vel også rimelig å kreve at man har blitt far for å forstå? Må en mor bli far før vi kan finne riktige og rettferdige svar på spørsmål om barnefordeling? Etter min mening må vi ta standpunkt på et rasjonelt grunnlag, ikke på grunnlag av enkeltindividets sterke emosjonelle opplevelser. Hvis vi lar følelsene råde i denne saken, synes jeg også vi må godta at enkelte menn føler de er bedre egnet en kvinner i arbeidslivet, og at det gir dem rett til å ekskludere oss.

Jeg er klar over at det finnes dårlige fedre. Jeg vet at det finnes fedre som ikke vil ta ansvar for barnet sitt. Men enkelte menns udugelighet gjør ikke alle kvinner fortreffelige. Og enkelte kvinners fortreffelighet gjør ikke alle menn udugelige. Jeg mener mennesker må behandles individuelt. Et ganske anerkjent rettsprinsipp er at at det er bedre å slippe ti skyldige fri enn å dømme én uskyldig. Dette prinsippet gjelder dessverre ikke for alle menn som ønsker å ta ansvar for sine barn. Det kan virke som om det i enkeltes øyne finnes en slags naturgitt lovmessighet i at menn gir f…

Kvinner roper på likestilling i hjem og arbeidsliv. Vi skal ikke ha det noe dårligere enn menn. Kravet er helt berettiget. Menn og kvinner er likeverdige og skal behandles deretter. Dette må gjelde hele veien. Ønsker vi virkelig likestilling, må kvinner gå inn for det også i saker hvor vi kanskje må forsake noe. De fleste folk med barn vil på spørsmålet om hva som betyr mest i livet, svare barna. Penger og materielle goder kan ikke måle seg med dem. Hvis vi ikke kan ha likestilling på et område som for de fleste er det aller viktigste i livet, kan vi helller ikke kreve og forvente likestilling på andre områder.