Noen søndagstanker...

Hvis du er som meg, og folk flest, antar jeg, er det ingen fryd for øret ditt når noen hoster og harker som om alle innvollene var på vei opp og ut.

Vel, dessverre er dette en lyd jeg begynner å bli altfor vant med. Eller vant med og vant med - det er vel å ta i - men jeg må iallfall leve med lyden i større grad enn jeg setter pris på.

Hver eneste morgen - og da snakker vi om den virkelige tidlige morgenen, den som begynner før noen har vært ute og hengt opp sola - da våkner jeg til lyden av en nabo som står og kremter og hoster noe veldig. Jeg klarer ikke skrive et lydhermende ord som er dekkende. Det blir en haug av gusj og gørr med masse utropstegn blandet inn (jeg er sikker på at min gode venn Roger kunne komme opp med noe dekkende her).

Lydene kan minne om de du kan forvente å høre i en anti-kols-kampanje, men det virker liksom ikke som om naboen opplever det store ubehaget. Det er mer som om han har noe inni seg som han virkelig ønsker å få ut og opp i dagslys (eller strengt tatt i nattemørket). Som om en slags fysisk djevelutdrivelse. Jeg forestiller meg at jeg ville gjort omtrent samme øvelsen som han i to dager til ende dersom jeg hadde våknet med en kakkerlakk i munnen. - Det gjelder å brekke seg. Eller dø.

Jeg har hatt lyst til å gå og spore opp mannen for å spørre hva i all verden slags rituale han har. Men jeg har ikke for uvane å bevege meg ut av senga før det er sollys å se, og dessuten ville det bli litt pinlig. What are you doing there? er liksom ikke et passende spørsmål til en mann midt i et brekningsrituale, føler jeg, men her er det mulig jeg er litt sensitiv. Men like viktig: det er ille nok å høre denne mannen, om jeg ikke skal se han utføre ærendet sitt også. Det kan umulig være et lekkert syn. Og skulle jeg i ettertid se han utenom hans brekningsrituale, ville jeg trolig brekke meg bare av synet. Det skulle tatt seg ut.

Jeg leste nylig boken Balansekunst (takk for den, Lene!). Handlingen finner sted i India, og i boken er det en som brekker seg hver morgen for å få opp galle. Om jeg husker riktig, skulle det i følge han være bra for kroppen. En slags renselsesprosess. Jeg ser ikke bort fra at det er noe sånt naboen holder på med. Uansett oppfordrer jeg iallfall alle til å la galle være galle - og til å la den være i fred. Gå da heller for litt edder og galle. Det er lettere å svelge.

Og hva er så poenget mitt med å skrive om dette, spør du kanskje. Ikke noe stort poeng i det hele tatt, kan jeg meddele. Dette er bare et eksempel på tanker man kan gjøre seg i en relativt bekymsringsfri tilværelse i Goa.

Og hvis noen trenger lyder til en horrormovie med oppkast som tema (folk lager jo så mye rart i våre dager), har jeg om ikke annet funnet en ypperlig location.

Det slår meg nå at det kanskje er litt lite hensynsfullt å publisere et notat med dette temaet på en søndag, da mange av mine venner er fyllesyke og kan ha tilbøyeligheter til å lage egne brekkelyder. Men det er nå engang søndag i dag. Sånn er livet.

Hilsen fra Goa :-)

Strandhytte i Palolem. Stranda Jason Bourne løper på.

Goa er på mange måter eksotisk; i dag var JEG ganske eksotisk, følte jeg. Jeg var på en strand hvor det nesten utelukkende var indiere. En indisk familie på 5, i 3 generasjoner, ville gjerne bli tatt bilde av sammen med meg. Ikke hver dag jeg får modelloppdrag, i særdeleshet ikke på stranda, så jeg svarte selvfølgelig ja. De sa det ikke, men grunnen var selvfølgelig den veldig hvite huden min. Det kjentes litt som om jeg var hovedattraksjonen på et freakshow - bortsett fra at det var med et positivt fortegn. 

Jeg er usikker på om episoden inspirerte meg til å tilbringe mer eller mindre tid i sola. Her selger de såpe i butikken som skal bleke huden - veldig det motsatte av selvbruningskrem - så forfengelighet og skjønnhetsidealer har ulike former. 

Mange vil nok misunne meg det å være på en solrik strand i november. Og - JA - det er deilig, men det er ikke en udelt positiv opplevelse. Jeg har reist hit helt frivillig, ja, har til og med betalt en del penger for det, så jeg er generelt veldig tilfreds, men litt må det jo klages. Litt.

NO THANK YOU er feriens hittil mest brukte gloser - by far. På stranda er det en haug av folk som skal selge smykker, sjal, frukt, is, nøtter, massasje... ja, you name it. Det er i utgangspunktet greit, men jeg blir GÆÆRN av av hvor pågående de er. Blir rett og slett en smule temperamentsfull. Jeg er ikke helt typen til å gå bananas og bruke kjeft, så jeg biter det i meg. Selv om trynet mitt nok roper fuck off. 

Der ligger jeg altså nokså godt kamuflert med caps, solbriller og øretelefoner på, med trynet gjemt nedi ei bok. Det skulle fortelle alle at jeg ikke akkurat er kontaktsøkende og kjøpelysten. Men neida. En selger kommer bort - og jeg svarer et høflig og hoderystende "no thank you" da jeg forstår intensjonen. Men hun presser ræva ned på solselga og starter kryssforhøret. Name? From? No kids!!?? You like Goa? Etc. (Alle spør om det samme og har den samme tilnærmingen, så hvis du føler for et karriere- og klimaskifte, skulle det være et godt marked for GK i salg og kundepleie her.) 

Så begynner selgeren å dra fram smykker og alt mulig stæsj - og jeg forteller at jeg don't want to buy anything. Men looking is free, må jeg vite. This is very, very nice, madam. Look! (Klarer du på NOEN som helst måte å forestille deg en elefant-nøkkelring i 5 farger som er FIN?) Jeg følger opp med noen flere no thank you - og med hevede øyenbryn glaner jeg overdrevent likegyldig utover havet. Etter et par minutter tar hun omsider beskjeden; jeg kan ikke si at hun tar hintet, for jeg hinter slett ikke. Senest 15 minutter etterpå får jeg nok ei ræv dumpende ned på solsenga mi. Og sånn går no dagan.

Flere ting knyttet til salg er litt forunderlig her. Mest forunderlig er kanskje den noe spesielle vekselen man ofte får i butikkene. Skal du ha tilbake 3 rupies, får du ofte 3 KARAMELLER - eller 2 rupies og en karamell. Det skorter åpenbart på småmynter. Den plassen i kassaapparatet som er tiltenkt småmynter, ja, den er fylt med karameller. Jeg ble litt storøyd første gangen jeg sto der med karameller i hånda, men betjeningen lot det forbigå i stillhet, så da var vel alt som det skulle være. Hadde vi det sånn i Norge før også - med knapper og glansbilder...?

Pruting er en greie som ikke helt ligger for meg. For de som kjenner meg og vet at jeg ikke har en eneste sta fiber i kroppen, vil nok dette muligens komme som en overraskelse. Det er så PES med denne prutinga, så jeg betaler stort sett prisen jeg blir forespeilet, eller så går jeg tomhendt. Gidder ikke bruke 10 minutter av livet på å spare 10 kroner på en trøye som i utgangspunktet er så billig at Nille fremstår som en overklassebutikk. Kunne skrytt på meg edle motiver, som at jeg driver aktiv omfordelingspolitikk, men er rett og slett lat.

Et tips til alle som skal til Goa er å ha med seg iPod eller tilsvarende, slik at man kan få gå mer uforstyrret rundt. Tipset kan nok gjerne også overføres til å gjelde i Tyrkia, Egypt og andre land med en utbredt se-nå-til-helvete-og-kjøp-noe-av-meg-kultur. Tro nå endelig ikke at selgere og taxisjåfører slutter å rope etter deg. Nei, det ville være å gå for langt. Men du slipper iallfall å høre alt skrålet. Nesten så man ikke tror det, men folk kan opptre utrolig dumt og urasjonelt når de gjerne vil tjene penger. Jeg går forbi en samling taxier et seende menneske rett og slett ikke kan unngå å legge merke til. Jeg har lyd på ørene og unngår øyekontakt. Noen roper TAXI??? uten at jeg reponderer. Da roper de ennå høyere HALLO MADAM!!! TAXI??!!, gjerne ledsagt av klapping, hoing og plystring for å understreke at de virkelig vil ha oppmerksomhet. Tror de at jeg har mistet synet i min desperate jakt på en taxi, eller hva? Tror de at jeg plutselig vil se på dem med et overrasket og lykkelig blikk; Åhh - er det HER jeg finner taxi! Tror de jeg skal bli takknemlig for at de ga meg gangsynet tilbake så jeg slipper å gå...?

Jeg ser ikke så ofte kuer i Lillestrøm. Der er også faren for å tråkke i en kuruke relativt beskjeden. Derfor er det litt snodig å se Dagros og familien rusle rundt på stranda og i gatene, og å måtte følge med på hvor føttene plasseres for å unngå kumøkk. Blir litt lang i maska når jeg på en restaurant vender hodet opp fra maten og ser inn i øya til en ku som står utenfor og hviler. Møøøø!

Nei, nå er det på tide med et godt og spicy måltid.