tirsdag 14. juni 2011

Lars Monsen versus Anja Olsen



I det jeg skriver dette, synes jeg at jeg hører noen kritiske røster. Ærlig talt, du kan da vel ikke sammenligne deg selv med Lars Monsen, Anja?! Selvfølgelig kan jeg det. Alt kan da vel sammenlignes.

Men la meg ha sagt det først som sist: Lars Monsen går meg ikke bare en høy gang. Hvis han er Mount Everest, er jeg Marianegropa.
Jeg har nettopp kommet hjem etter to døgn i Østmarka. Jeg har gått tilsammen en drøy mil (jeg kjenner noen som jogger lengre enn det før frokost — og de bes om å tørke av seg fliret med en eneste gang). Ikke var det spesielt kupert. Stort sett gikk jeg på grusvei. Riktignok gikk jeg med 15 kilo på ryggen, men jeg har altså ikke gått spesielt langt. Iallfall ikke sammenlignet med Monsen.

Da Monsen gikk Canada på tvers, gikk han 8252 kilometer. Det er 8241 kilometer lengre enn jeg nå har gått. Riktignok brukte han 945 flere dager enn meg, men likevel. Jeg må bare ta av meg hatten for den mannen! Med tanke på at han også kjempet seg gjennom mange tøffe vintermåneder, burde jeg tatt av meg langt mer enn som så, men det ville ingen være spesielt tjent med.

Da jeg hadde gått og sliti lenge på vei inn i skogen, fortalte et skilt meg at jeg hadde gått 2,7 kilometer. Hadde jeg virkelig ikke gått lenger!? Noen må ha kødda med skiltene, tenkte jeg mistroisk. Så sliten som jeg var! Selvmedlidenheten meldte seg, men den hadde slett ikke nådd toppen sin ennå. To kilometer senere gjorde den det. Hvor i hællvete er detta jævvla Røyrivannet? Skal jeg få slått opp teltet mitt snart? Forbanna, jævla nattur! Jeg håper og tror at jeg sa det inni meg.  
Jeg innser at jeg har et visst forbedringspotensiale hva det mentale angår. Å psyke seg ned før halvgått løp er ingen ypperlig strategi. Det legger liksom en viss demper på turgleden. Jeg ser det nå — sittende, nydusjet, mett og i mål.

Da tankene var på det verste — og jeg følte meg mindre enn det Tommeliten var på sitt aller minste — prøvde jeg å tenke litt som Monsen. Da han på et tidspunkt hadde gått mye lengre enn langt gjennom nådeløs villmark, var han dritsliten og lei. Og hva sa han så (en smule ironisk) til bikkjene sine? Det er godt vi må slite litt, så husker vi detta her. Som om jeg skulle ha sagt det selv, liksom. Jeg liker å tro at jeg lo litt av meg selv på dette tidspunktet, men jeg tror ikke selvironien satt spesielt løst. Hadde trolig nok med å hente pusten og kontrollere Tourettesen.

Jeg er blodfan av Monsen og har sett alle hans programmer fra Canada og Nordkalotten mange ganger. Han får det til å se så innmari enkelt og (stort sett) idyllisk ut! Av og til har jeg måtte røske meg selv ned på jorden igjen etter å ha tenkt/drømt noe i retning av atkanskje jeg også skulle ta en sånn tur? Det hender jeg glimter til med litt selvinnsikt.

Vi nordmenn har etter sigende det å gå på tur i blodet. Og skal vi på tur, skal vi ikke være sure. Ikke fins det dårlig vær heller, bare dårlig klær. Men la meg ha sagt det: Jeg var sur. Jeg var sliten. Og det va'kke klærne mine det var noe i veien med!  

Skal man sammenligne, så skal man sammenligne. Og én ting er jeg flinkere til enn Monsen. Jeg holder en langt høyere hygienisk standard. Dét skal jeg ha!

Hva jeg synes er det aller mest merkelige etter en slik tur? At jeg innerst inne er enig med meg selv i at det har vært en GOD TUR!