Hurra, jeg vant!

Jeg deltok i Norwegians konkurranse om å lage beste feriefilm - og jammen vant jeg premie. Premien er flyreise tur/retur for to personer til valgfri destinasjon i Europa. 


Dæven så morsomt det er å vinne noe!


Hurra, hurra! 


Her er min film.

Deilige Hellas!

Jeg har vært en uke på Zakynthos. Som alltid var det godt å være på en gresk øy!

Deilig basseng på hotellet.

Tomater smaker aldri så godt som i Hellas!

Været var det ingenting å si på :)

Godt drikke :)

Den beste kyllingen jeg noen gang har spist. Ikke så lett å se den under alt snadderet, men digg var den.

Deilig is til dessert.

På Kreta med Athene mai 2011

Venezia mai 2011

Camping i Venezia

Etter en uke i Venezia har jeg lagt grunnlaget for et par doktorgrader med særdeles høyt akademisk nivå, tror jeg. Eksempelvis: Er et fjelltelt ypperlig egnet til storbycamping? Jeg blir vel ikke doktor bare av å si NEI, men problemstillingen kan jo omformuleres til å gjelde campinglivet i sin alminnelighet. Mange liker ikke camping i det hele tatt. Dem om det.

I mitt telt er takhøyden 80 cm - omtrent på høyde med en kjøkkenbenk, altså - og det er på det høyeste punktet. Jeg lå ikke spesielt mykt og komfortabelt på mitt liggeunderlag. Det er ikke Ajungilak sin skyld. Jeg ville nødig ligge med trynet inni telt-taket, lettere klaustrofobisk som jeg er, så madrasstykkelsen måtte jo begrenses. Jeg kjøpte en oppblåsbar bademadrass. Det hjalp betraktelig - helt til jeg hørte det umiskjennelige "sjjjjjj" og kjente at tyngekraften virket. Å ligge hardt i en uke kan nok lære oss å sette pris på en god seng, som vi ellers tar for gitt.

Problemer kan oppstå når man lever uten tilgang på strøm. Jeg hadde mobil, fotoapparat, videokamera og en Kindel med meg. Verst var det da Kindelen gikk tom for strøm midt i et spennende kapittel. Jeg fikk etter hvert låne en stikkontakt i resepsjonen, men jammen er jeg glad jeg ikke er avhengig av føner og krølltang i det daglige.

Når boligen er to kvadratmeter stor og bygget av nylon, da er det vanskelig å se hundre prosent presentabel ut til enhver tid. At jeg heller ikke gjør det i en bolig på åtti kvadratmeter bygget av tre, det er en annen sak. Godt er det iallfall at brorparten av campinggjestene trasker rundt i grilldress og sandaler. I kjole følte jeg meg nesten overpyntet. Men OBS! OBS! Dette er nok ikke vanlig i hele Italia. De fleste av mine medgjester var tyskere. 

Å være på tur innebærer for meg å sove lenge. Jeg blir gjerne vekt av fuglesang. Å bli vekt før klokka ni hver dag - inkludert søndag 1. mai - av småsvette, italienske håndverkere som opererer powertools femten meter unna, det er ingen drømmesituasjon. Jeg vet at enkelte av mine venner vil være uenige, men de får skrive sin egen historie (det er ukjent for meg om Cupido trenger bidrag). 

Billig er camping, det er et ubestridelig faktum. Det er muligens den aller største fordelen. En uke i telt kostet meg 53 euro - drøyt 400 kroner. Ja, det er helt sant. For det får man knapt en natt på et simpelt hotell. Og tenk så mye nærmere du kommer de ulike værfenomenene i et telt enn inne på et hotellrom! Noen er redd for "innbrudd" når de camper. Selv hadde jeg ikke med meg så mye som var verdt å stjele. Og på den positive siden: Jeg slapp å sose bort romnøkkelen.  

Jeg har fått fornyet respekt for fuglekikkere, det må jeg si. Jeg hørte en haug av kvitring, kikket lenge og vel opp i trærne, men klarte ikke få øye på en eneste fugl. Jeg var sikker på at jeg hørte gjøk. I flere dager hørte jeg ko-ko, ko-ko. Men nei, ingen gjøk å se. Hvor henter fuglekikkerne tålmodigheten sin fra, tenkte jeg. Den femte dagen gikk det opp for meg at det var duer som satt og kurret i trærne. Gjett hvem som var gjøken i selskapet.

Jeg kommer ikke utenom et kjært tema: barn på tur. Jeg synes det er så fint med foreldre som tror på fri oppdragelse og lar barna leke sisten på intime restauranter. Barn må få lov til å skrike så høyt de vil, når de vil, hvor de vil. Grensesetting er farlig! Heldigvis har enkelte foreldre skjønt at midtgangen på flyet er skapt for at barn skal lære seg å jogge - og
for å gå rundt og glane på fremmedfolk (det er ganske fascinerende hvilken evne små barn har til å nistirre). Det er fint med foreldre som er glad i barna sine, og særlig begeistret er jeg for foreldre som har skjønt det: At alle vi andre selvfølgelig også synes at ditt barn er helt spesielt.

Det er vanskelig å oppleve Italia uten å si noe om maten. Ikke bare er den svært god, men også billig. Jeg spiste ikke verken hentepålegg, luftsuppe eller venteboller. Før jeg dro, hadde jeg hørt at alt var dyrt i Venezia. Jeg tror kildene mine må ha svensk opphav. En

halvliter kullsyrevann i butikken kostet 16 cent - rundt regnet en krone. På fortausrestaurantene rundt Rialto, som trolig er de dyreste i Venezia, kostet en 3-retters turistmeny 14 euro - en drøy hundrelapp.

Hurra for Italia!

Tur i skogen med Athene

Noen tanker fra Thailand 

Mye i Thailand er annerledes. Mest iøyenfallende er været. Og språket selvfølgelig. Man skulle tro at lydhermende ord var ganske like - det ligger jo liksom i selve begrepet. Men den gang ei. 

Ingen snakker engelsk i den nordlige landsbyen jeg nå er i. Siden jeg ikke kan thai, hadde det vært kjekt å bruke kykkeliky på restaurant for å velge mat. Men thailandske kyllinger sier ikke kykkeliky. De sier e-ek-ii-ek. Heldigvis har jeg fingre å peke med. Avkappede hender hadde vært en utmerket slankekur, men det er et litt for irreversibelt tiltak, føler jeg.

Begravelser er også veldig annerledes i Thailand, iallfall buddistiske begravelser. Jeg fikk presentert ikke mindre enn 200 bilder fra en begravelse. Allerede der ser man en stor forskjell. Hvem i Norge har 200 bilder fra en begravelse? Det er unektelig litt fremmed at alle pårørende poserer ved kista. Strengt tatt er det ikke snakk om begravelse. Folk kremeres, men asken puttes ikke i en urne og settes i jorda. De brente restene får kjøle seg ned i noen dager, så plukkes de største benrestene ut og gjennomgår en seremoniell vask - en jobb de pårørende tar seg av. Sammen med asken, settes dette på elva for å flyte av sted sammen med blomster og kronblader. Rundt huset jeg nå sitter i, henger det en hvit hyssing. Den skal holde "spøkelset" borte. Den døde faren får ikke komme inn i boligen. Om noen dager er det hundre dager siden han døde. Det markeres behørlig. Da slippes "ånden" fri og nytt liv kan ta til et annet sted, kanskje i en annen form enn menneskelig. Fascinerende hvor ulikt man ser på liv og død. Og et eventuelt liv etter døden.

Forleden hadde jeg bagen min plassert på gulvet ved siden av meg. - Er det veska di, ble jeg spurt. - Ehhh... ja..? Zapp! Med ett var veska mi flytta fra gulvet og opp på bordet. Og hvorfor? Jo, fordi i veska har jeg lommebok. I lommeboka har jeg penger. På pengene er det bilde av kongen. Kongen skal ikke ligge på gulvet. Man kødder rett og slett ikke med kongen.

Man skal ikke ta alt som står i reisehåndbøker for god fisk. I følge min bok, kan ikke buddistmunker ta i mot gaver direkte fra kvinners hender. Det er det reneste sprøyt, iallfall i den trosretningen jeg omgis av her oppe i nord. Her har jeg bare sett en mann gi noe til munkene. Siden munker ikke får lage mat selv, ville mange ha sultet uten kvinnenes bidrag på kjøkkenet og rundt tempellivet. Det er en grov, men ikke helt feilaktig generalisering å si at mange menn nok foretrekker thai whisky fremfor mat til munker. Jeg har lenge visst at det finnes korrupsjon, men å se den på nært hold er litt merkelig og skremmende. Like borti veien ligger det et kasino. Glem Las Vegas. Se for deg en stråhytte med noen spillestasjoner inni en liten bush. Jøss, tenkte jeg. Og spurte om det var lov. Blikket som møtte meg spurte om jeg var den dummeste i hele verden. - Nei, man betaler politiet, så er det lov. Enkelt og greit. Iallfall enkelt.

Og hva penger angår: jeg føler meg av og til mistilpass med å være en rik turist. Her kan en bygningsarbeider tjene rundt 150 bath om dagen. Det er ca 30 kroner. Prisnivået er selvfølgelig lavere enn hjemme, men mulighetene en arbeider har for å skaffe seg ting vi tar for gitt, er ofte små. En plasma- TV på 42" koster omkring 20 000 bath. Han må jobbe i 135 dager for å kunne kjøpe den, gitt at han ikke betaler for mat, husly, strøm og klær for kone og tre barn. Mer realistisk kan han spare 10 bath om dagen. Da tar det han bare seks år å få råd til en 42" plasma. Men det er fullt mulig at han ville prioritere å få lagt inn vann og avløp før han kjøpte seg en stor TV. Hva vet jeg.

Nå er ikke jeg noen nyfrelst omfordelser som skal begynne et asketisk liv og lide i sympati med verdens fattige. Tvert i mot skal jeg i dag sette kursen mot et luksushotell i Bangkok. Mitt tredagers opphold der koster like mye som bygningsarbeideren tjener på et år. Jeg skammer meg ikke. Men det er verdt å tenke litt på.

Noen tanker etter noen sommerturer...

I sommer har jeg faktisk blitt nyfrelst! Ja, når det gjelder mat, altså. Jeg er ikke kjent for å være spesielt raffinert i matveien, men å spise italiensk mat i Italia er rent himmelsk. Nam, nam, nam! 


Jeg har egentlig vært ganske tilfreds med hjemmekokt pasta med pesto fra Rema, men nå har det fått en slags bismak av helvete. Gildes kokte skinke når heller ikke helt opp i konkurransen med italienske skinker. Gresk mat er nokså uspennende. Jovisst smaker den stort sett greit, men jeg synes liksom ikke jeg hører St. Peter i det fjerne når jeg spiser moussaka. Men greske tomater: To die for!

Jeg har generelt lite til overs for regler som er hugget i stein, men på reise i Italia og Frankrike er det nesten obligatorisk med vin hver dag. Ikke bare er den god og tørsteslukkende, men også latterlig billig. Og som Tove sa da vi kjørte rundt: Alle veier fører til vin...

Det er jammen godt å være språkmektig på tur. Ja, jeg kan nok ikke flere enn 25 ord på fransk, italiensk og gresk - til sammen - men vi har jo det internasjonale språket som består av peking, gestikulering og ansiktsuttrykk. Forbløffende effektivt! Jeg har blitt relativt god på lydhermende ord, tror jeg. Italiernerne sa noen ord som jeg ikke skjønte, men som jeg antok var høflighetsfraser ala hei, god morgen og god natt. Jeg mumlet så uartiklulert jeg bare klarte noen lyder tilbake - og håpet de passet sånn noenlunde. Båsjårnå. Gratsi. Tsjao. Og var jeg veldig i tvil, laget jeg noen mumlelyder og smilte. Ingen lappet til meg, så grunnen føltes trygg.

Selv om det føles trygt, er jeg for en språklig novise å regne. Tove behersker dette språket til fingerspissene! Den franske campingverten og den italienske servitøren klemmer i gang på sine språk - og Tove svarer på norsk. Samtalen går frem og tilbake og varer og rekker - og de forstår hvernandre! Jeg står - halvt ligger - ved siden av og holder på å dø av latter. For jeg har falt helt av det språklige lasset på dette tidspunktet.

Grunnen har ikke føltes trygg i hele sommer. Jeg har fått utfordret høydeskrekken min en del. Ikke bare har jeg kjørt over bruer og langs bratte, svingete veier. Jeg har også vært innom Legoland. Der går det sightseeing-tog. Det er et aldri så lite handicap at svetten spruter i hendene når jeg kjører over en to meter høy bro. Barna skriker av fryd, jeg av redsel. Jammen godt at jeg er så lav at jeg med letthet rekker ned til bakken.

Lyden av kirkeklokker har aldri appellert veldig til meg. Således var ikke lykken fullkommen da vi i sommer la oss inn på en campingplass med kirken som nærmeste nabo. Hver time hele døgnet skulle den fortelle oss tidspunktet. Samt et klang hver halve time.

I Italia kødder du ikke med siestaen, vær klar over det. På vår campingplass var det en vakt som syklet rundt og hysjet på barn på sykkel og sparkesykkel. Barna fikk pent gå - helst på kattepoter. Vi prøvde å lappe en luftmadrass i siestaen - men ble møtt av hysjing og en streng pekefinger. Desibeltolerensen var svært lav i siestaen, men at kirkeklokkene kimte hele natta, det lot ikke til å affisere noen.

Når man er på tur, kommer man av og til i kontakt med folk man ikke ønsker å opprettholde kontakten med. Nå er jo "alle" på Facebook, så noen kan være vanskelig å unngå. Det er jo liksom litt uhøflig å avslå en venneforespørsel. Jeg har funnet en løsning, som jeg ikke har fått testet ut ennå, men som jeg tror kan virke. Man sier man ikke er på nett og gir rett og slett fra seg noe så gammeldags som en postadresse, en som er litt modifisert. Anja Olsen, co Klara Klok, Liksomveien 9, 7517 HELL, 22 04 87 00.

Av og til møter man folk som gjerne vil yte god service, men som bare ikke får det til. På Kreta opplevde jeg å få en svært dårlig omelett med hvitløksbrød, etter å ha ventet i hva som føltes som en evighet. En positiv kokk/servitør spurte smilende om det var godt. Siden jeg foretrekker omeletten varm og hvitløkssmøret smeltet, sa jeg at det ikke var så bra. Han ble nok litt overrasket - og sa ingenting. Da jeg litt motvillig hadde spist litt av den kjipe maten og skulle gå, insisterte servitøren "sit and wait". På dette tidspunktet hadde jeg kommet i en tilstand som nok best kan karakteriseres som pottesur, men jeg ventet motvillig og litt nysgjerrig. Og hva er det jeg sitter og venter på? Han kommer med et nytt hvitløksbrød til meg! Det gjorde ikke humøret bedre! - Når jeg er misfornøyd med maten, er ikke det jeg ønsker meg mer av det kokken ikke kan lage. Baff...

Vi skal ikke så lett la oss forlede av ordvalget i turistbrosjyrer. Pittoresk er ofte synonymt med falleferdig. Spennende er ofte synonymt med dritkjedelig. En sjarmerende småby byr kanskje ikke på mer enn overpriset turistjuggel.

Litt merkelig er det hvordan våre forventninger påvirker ferieopplevelsen, og forventningene skapes ikke minst av språket i reisebrosjyrer og reisehåndbøker. I sommer kjørte Tove og jeg leeeenge gjennom et område som i følge boka skulle være "svært naturskjønt". Vi begynte å lure på om vi var på feil vei. Landskapet vi kjørte gjennom kunne vært et hvilket som helst norsk dalføre. Så gikk det plutselig opp et lys. Vi var så blaserte at vi bare så det helt ordinære.

På neste tur vil jeg prøve å ha et mer åpent sinn. Helt ordinært er ikke hva jeg ønsker meg på ferietur.



Hilsen fra Goa :-)

Strandhytte i Palolem. Stranda Jason Bourne løper på.

Goa er på mange måter eksotisk; i dag var JEG ganske eksotisk, følte jeg. Jeg var på en strand hvor det nesten utelukkende var indiere. En indisk familie på 5, i 3 generasjoner, ville gjerne bli tatt bilde av sammen med meg. Ikke hver dag jeg får modelloppdrag, i særdeleshet ikke på stranda, så jeg svarte selvfølgelig ja. De sa det ikke, men grunnen var selvfølgelig den veldig hvite huden min. Det kjentes litt som om jeg var hovedattraksjonen på et freakshow - bortsett fra at det var med et positivt fortegn. 

Jeg er usikker på om episoden inspirerte meg til å tilbringe mer eller mindre tid i sola. Her selger de såpe i butikken som skal bleke huden - veldig det motsatte av selvbruningskrem - så forfengelighet og skjønnhetsidealer har ulike former. 

Mange vil nok misunne meg det å være på en solrik strand i november. Og - JA - det er deilig, men det er ikke en udelt positiv opplevelse. Jeg har reist hit helt frivillig, ja, har til og med betalt en del penger for det, så jeg er generelt veldig tilfreds, men litt må det jo klages. Litt.

NO THANK YOU er feriens hittil mest brukte gloser - by far. På stranda er det en haug av folk som skal selge smykker, sjal, frukt, is, nøtter, massasje... ja, you name it. Det er i utgangspunktet greit, men jeg blir GÆÆRN av av hvor pågående de er. Blir rett og slett en smule temperamentsfull. Jeg er ikke helt typen til å gå bananas og bruke kjeft, så jeg biter det i meg. Selv om trynet mitt nok roper fuck off. 

Der ligger jeg altså nokså godt kamuflert med caps, solbriller og øretelefoner på, med trynet gjemt nedi ei bok. Det skulle fortelle alle at jeg ikke akkurat er kontaktsøkende og kjøpelysten. Men neida. En selger kommer bort - og jeg svarer et høflig og hoderystende "no thank you" da jeg forstår intensjonen. Men hun presser ræva ned på solselga og starter kryssforhøret. Name? From? No kids!!?? You like Goa? Etc. (Alle spør om det samme og har den samme tilnærmingen, så hvis du føler for et karriere- og klimaskifte, skulle det være et godt marked for GK i salg og kundepleie her.) 

Så begynner selgeren å dra fram smykker og alt mulig stæsj - og jeg forteller at jeg don't want to buy anything. Men looking is free, må jeg vite. This is very, very nice, madam. Look! (Klarer du på NOEN som helst måte å forestille deg en elefant-nøkkelring i 5 farger som er FIN?) Jeg følger opp med noen flere no thank you - og med hevede øyenbryn glaner jeg overdrevent likegyldig utover havet. Etter et par minutter tar hun omsider beskjeden; jeg kan ikke si at hun tar hintet, for jeg hinter slett ikke. Senest 15 minutter etterpå får jeg nok ei ræv dumpende ned på solsenga mi. Og sånn går no dagan.

Flere ting knyttet til salg er litt forunderlig her. Mest forunderlig er kanskje den noe spesielle vekselen man ofte får i butikkene. Skal du ha tilbake 3 rupies, får du ofte 3 KARAMELLER - eller 2 rupies og en karamell. Det skorter åpenbart på småmynter. Den plassen i kassaapparatet som er tiltenkt småmynter, ja, den er fylt med karameller. Jeg ble litt storøyd første gangen jeg sto der med karameller i hånda, men betjeningen lot det forbigå i stillhet, så da var vel alt som det skulle være. Hadde vi det sånn i Norge før også - med knapper og glansbilder...?

Pruting er en greie som ikke helt ligger for meg. For de som kjenner meg og vet at jeg ikke har en eneste sta fiber i kroppen, vil nok dette muligens komme som en overraskelse. Det er så PES med denne prutinga, så jeg betaler stort sett prisen jeg blir forespeilet, eller så går jeg tomhendt. Gidder ikke bruke 10 minutter av livet på å spare 10 kroner på en trøye som i utgangspunktet er så billig at Nille fremstår som en overklassebutikk. Kunne skrytt på meg edle motiver, som at jeg driver aktiv omfordelingspolitikk, men er rett og slett lat.

Et tips til alle som skal til Goa er å ha med seg iPod eller tilsvarende, slik at man kan få gå mer uforstyrret rundt. Tipset kan nok gjerne også overføres til å gjelde i Tyrkia, Egypt og andre land med en utbredt se-nå-til-helvete-og-kjøp-noe-av-meg-kultur. Tro nå endelig ikke at selgere og taxisjåfører slutter å rope etter deg. Nei, det ville være å gå for langt. Men du slipper iallfall å høre alt skrålet. Nesten så man ikke tror det, men folk kan opptre utrolig dumt og urasjonelt når de gjerne vil tjene penger. Jeg går forbi en samling taxier et seende menneske rett og slett ikke kan unngå å legge merke til. Jeg har lyd på ørene og unngår øyekontakt. Noen roper TAXI??? uten at jeg reponderer. Da roper de ennå høyere HALLO MADAM!!! TAXI??!!, gjerne ledsagt av klapping, hoing og plystring for å understreke at de virkelig vil ha oppmerksomhet. Tror de at jeg har mistet synet i min desperate jakt på en taxi, eller hva? Tror de at jeg plutselig vil se på dem med et overrasket og lykkelig blikk; Åhh - er det HER jeg finner taxi! Tror de jeg skal bli takknemlig for at de ga meg gangsynet tilbake så jeg slipper å gå...?

Jeg ser ikke så ofte kuer i Lillestrøm. Der er også faren for å tråkke i en kuruke relativt beskjeden. Derfor er det litt snodig å se Dagros og familien rusle rundt på stranda og i gatene, og å måtte følge med på hvor føttene plasseres for å unngå kumøkk. Blir litt lang i maska når jeg på en restaurant vender hodet opp fra maten og ser inn i øya til en ku som står utenfor og hviler. Møøøø!

Nei, nå er det på tide med et godt og spicy måltid.