søndag 24. januar 2010

Noen søndagstanker...


Hvis du er som meg, og folk flest, antar jeg, er det ingen fryd for øret ditt når noen hoster og harker som om alle innvollene var på vei opp og ut.

Vel, dessverre er dette en lyd jeg begynner å bli altfor vant med. Eller vant med og vant med - det er vel å ta i - men jeg må iallfall leve med lyden i større grad enn jeg setter pris på.

Hver eneste morgen - og da snakker vi om den virkelige tidlige morgenen, den som begynner før noen har vært ute og hengt opp sola - da våkner jeg til lyden av en nabo som står og kremter og hoster noe veldig. Jeg klarer ikke skrive et lydhermende ord som er dekkende. Det blir en haug av gusj og gørr med masse utropstegn blandet inn (jeg er sikker på at min gode venn Roger kunne komme opp med noe dekkende her).

Lydene kan minne om de du kan forvente å høre i en anti-kols-kampanje, men det virker liksom ikke som om naboen opplever det store ubehaget. Det er mer som om han har noe inni seg som han virkelig ønsker å få ut og opp i dagslys (eller strengt tatt i nattemørket). Som om en slags fysisk djevelutdrivelse. Jeg forestiller meg at jeg ville gjort omtrent samme øvelsen som han i to dager til ende dersom jeg hadde våknet med en kakkerlakk i munnen. - Det gjelder å brekke seg. Eller dø.

Jeg har hatt lyst til å gå og spore opp mannen for å spørre hva i all verden slags rituale han har. Men jeg har ikke for uvane å bevege meg ut av senga før det er sollys å se, og dessuten ville det bli litt pinlig. What are you doing there? er liksom ikke et passende spørsmål til en mann midt i et brekningsrituale, føler jeg, men her er det mulig jeg er litt sensitiv. Men like viktig: det er ille nok å høre denne mannen, om jeg ikke skal se han utføre ærendet sitt også. Det kan umulig være et lekkert syn. Og skulle jeg i ettertid se han utenom hans brekningsrituale, ville jeg trolig brekke meg bare av synet. Det skulle tatt seg ut.

Jeg leste nylig boken Balansekunst (takk for den, Lene!). Handlingen finner sted i India, og i boken er det en som brekker seg hver morgen for å få opp galle. Om jeg husker riktig, skulle det i følge han være bra for kroppen. En slags renselsesprosess. Jeg ser ikke bort fra at det er noe sånt naboen holder på med. Uansett oppfordrer jeg iallfall alle til å la galle være galle - og til å la den være i fred. Gå da heller for litt edder og galle. Det er lettere å svelge.

Og hva er så poenget mitt med å skrive om dette, spør du kanskje. Ikke noe stort poeng i det hele tatt, kan jeg meddele. Dette er bare et eksempel på tanker man kan gjøre seg i en relativt bekymsringsfri tilværelse i Goa.

Og hvis noen trenger lyder til en horrormovie med oppkast som tema (folk lager jo så mye rart i våre dager), har jeg om ikke annet funnet en ypperlig location.

Det slår meg nå at det kanskje er litt lite hensynsfullt å publisere et notat med dette temaet på en søndag, da mange av mine venner er fyllesyke og kan ha tilbøyeligheter til å lage egne brekkelyder. Men det er nå engang søndag i dag. Sånn er livet.