søndag 24. februar 2013

På skitur med Mynja

Hva skal du ha meg med på nå?
Det var nesten så jeg måtte klype meg i armen da jeg var klar i skiløypa litt over ti. Følte meg rett og slett uforskammet sporty der jeg gikk i skidressen min (ikke kondomdress, altså!). Turen gikk ikke så langt - til Lillestrøm stadion. Som antatt var det ikke var flusst av folk der såpass tidlig en søndag.

Jeg er ikke født med ski på beina. Ikke har jeg øvd mye heller. Sist jeg gikk på ski var en påske midt på nittitallet, da gikk jeg et par kilometer på Vinstra. Mitt sportslige og skitekniske utgangspunkt var altså ikke det beste da jeg tråkka på meg skia. Og så skulle jeg i tillegg ha med meg Mynja. Hun er seks måneder og kan ikke kommandoer som stå, gå, sakte, fort, høyre og venstre. Jeg må innrømme at jeg så på dette som et potensielt kjempefortrinn: Hvis jeg møtte noen og så skikkelig klønete ut, kunne jeg skylde på Mynja.

Mynja beviste imidlertid tidlig at hun kan gå både fort og sakte, både til høyre og venstre - bare ikke på min kommando. Bråstopp behersker hun også, noe jeg ikke er så flink til med ski på beina.

Etter å hå hatt bånd på henne en stund, lot jeg Mynja løpe fritt. Med lomma full av godbiter, følte jeg meg ganske trygg på at hun ville komme på innkalling. Hennes frihet gjorde tilværelsen lettere for oss begge. Makan til glad hund som fikk løpe fritt i den relativt dype snøen!

Det er lovende at Mynja er så sterk. Om et par år kan hun løpe foran og trekke meg på tur. Pulken skal hun få trekke også. Hun klarer allerede å trekke meg ganske bra hvis jeg lar henne, men jeg må stoppe henne når hun tråkker til. Hunder skal ikke trekke før de er et par år gamle.

Dagens tur ble ikke så lang, kanskje et par kilometer. Men det var iallfall en start, som ga mersmak. Jeg falt ikke en eneste gang, faktisk!

Før neste tur må jeg skaffe meg et bånd jeg kan feste rundt livet, så slipper jeg å holde både stav og bånd. Litt knotete.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

God søndag!

Dette var jammen morsomt!
Mynja smiler fornøyd hjemme på verandaen etter endt tur.






mandag 19. november 2012

Med Mynja på biltur

Mynja slapper godt av i bilen. Hun likte seg ikke alene i buret i lasterommet, og jeg fikk småvondt i hjertet av pipinga hennes, så hun har fått sele og en eske i forsetet midlertidig.



Sover søtt på biltur.


Er jeg søt, eller?

torsdag 8. november 2012

Endelig kom Mynja!


Mynja skulle flyttet inn hos meg for to uker siden, men fikk urinveisinfeksjon og måtte bli hos oppdretteren til hun ble frisk. Hun var på besøk noen ganger, men først etter at hun ble friskmeldt, kunne hun bli hos meg for godt. Lykke!

Mynjas fulle kennelnavn er Haydog's Ti Mynja. Hun er født født 24. august 2012. Foreldrene er Haydog's Si Tiamaria og O'Sofinas Teddybjörn. Jeg har kjøpt henne av oppdretter Kristin Hay fra Bjørkelangen.

Jeg fikk ekstra god tid til å forberede Mynjas ankomst. Blant annet dro jeg på Felleskjøpet og kjøpte en del hundeutstyr. Fryktet at jeg ikke skulle få forlate stedet uten å FK-antrekk, men jeg slapp med skrekken. Turen til Felleskjøpet overrasket meg litt, men andre ting har overrasket mer. 

Jeg hadde aldri trodd at jeg med stort engasjement skulle si Såååååå flink! til en valp som klarer å få en godbit ut av en plastkopp - og som klarer å tisse på avisen fremfor gulvet. Men du verden som hunder evner å begeistre! Jeg hadde heller aldri trodd jeg skulle ha en pose med griseører liggende. Dem gyver Minja løs på med hvinende glede. 

Det blir nok mye nytt i tiden som kommer. En ting jeg ikke skjønner og som jeg aldri kommer til å like, er at hunder smaker på sin egen bæsj. Det er bare ekkelt. Punktum.

17. november skal jeg på teorikurs hos Lundqvist Hundeskole. Da blir jeg klassekamerat med Hanne og sønnen hennes Sverre for en dag. Lite vi blir stjerneelever!

Jeg liker å lese, så jeg begynte å forberede meg i god tid før jeg fikk Mynja i hus. Det er imidlertid mange ulike syn på hvordan man skal få "den perfekte hund", så jeg føler på ingen måte at jeg sitter med noen fasit. Det er vel bare å lese, lytte og erfare - og så plukke ut det som for meg virker mest formålstjenlig.

Da jeg tok med Mynja ut på første tur i Lillestrøm, følte jeg meg veldig attraktiv. Riktig nok solte jeg meg i Mynjas glans, men det var jaggu moro lell. Både unge og gamle ville hilse og fortelle meg hvor skjønn valpen min er. Sånt varmer et matmorhjerte. Mynja er trygg på både folk, omgivelser og hunder, så hun hilste gladelig i hytt og pine. Mest spent var jeg da vi møtte en kraftig plugg av en voksen hannhund, men det gikk bra. Hun har også hilst på og blitt venner med postmannen. Viktig :)

Jeg har valgt å bruke Norwegian Polar hundemat. Utseendet og konsistens er omtrent som leverpostei. Dette er mat uten korn. Jeg tror hunder har best av å leve uten korn. Det er naturstridig at hunder skal løpe rundt på åkeren og knaske korn. Mange hunder med hud- og allergiplager blir raskt kvitt problemene når de slutter med kornholdig mat. Maten jeg har valgt er i tillegg billig. Jeg betaler ca 20 kroner for en kilo. En kilo varer i 5 dager med dagens posjoner. Som voksen skal hun ha ca 0,5 kilo mat hver dag.

Mynja lider definitivt ikke av spisevegring. Hun får mat 3 ganger om dagen - ca 80 gram hver gang. Det tar ikke mange sekundene før all maten er slukt og bollen slikket ren. Vann er hun også glad i - hun er jo labrador :)

Jeg har laget mine egne godbiter. Jeg lagde vel egentlig ikke så mye, men jeg kuttet opp blodpølse i småbiter og la dem i ovnen til tørk i noen timer. Skal si det falt i smak. De eneste godbitene jeg har funnet som ikke inneholder en haug av korn, koster 600 kroner kiloen. Vel verdt å lage sine egne, da.  

De to første nettene, har jeg ligget på madrass ved siden av Mynjas bur. Hun er skikkelig B-menneske B-hund. Er litt slitsomt å stå opp midt på natta for å gå tissetur rundt huset, men heldigvis er det ikke så lenge til hun kan holde seg over natten.

Kronene får bein å gå på når man investerer i hund. Mynja er verdt hver krone, men for å ha oversikt, har jeg ført opp alle kjøp så langt. 


Hund, inkludert en dags teorikurs 13000
Forsikring for et år 2300
Medlemskap i NKK og retrieverklubb 300


Bur inne 500
Bur bil 1800
Hundegjerde inne 100
Lastestropper bur 60


Vannskål 150
Matskål, 2 stk 125
Ben 19
Tyggepinner 70
Griseører 90
Snaks 25
10 kilo mat (varer ca 50 dager) 200


Ball med snor 15
Tauleke 30
Leke 100
Klikker 20


Tannkrem 125
Hundeshampo 165
Klotang 70
Bæsjeposer 35
Børste 30


Sele og kobbel 280
Halsbånd og kobbel 120
Sele 65
Adresseholder for bånd 20
ID-tag for bånd 200
Refleksvest 20


Hundebok 229


Totalt: 20263




mandag 22. oktober 2012

Jeg har kjøpt hund!

I dag har jeg kjøpt meg en labradorvalp. Hennes kennelnavn er Lady, men jeg skal kalle henne Mynja.

Gleder meg vanvittig til å få henne hjem til meg om en uke. Kjempespent!







onsdag 13. juni 2012

Ny bil!


Jeg er heldig å ha en snill bror/sjef som har investert i firmabil til meg. En ny Ford Connect.

Nå skal det kjøres :)


onsdag 30. mai 2012

Hurra, jeg vant!



Jeg deltok i Norwegians konkurranse om å lage beste feriefilm - og jammen vant jeg premie. Premien er flyreise tur/retur for to personer til valgfri destinasjon i Europa. 


Dæven så morsomt det er å vinne noe!


Hurra, hurra! 


Her er min film.

lørdag 19. mai 2012

Smoothies


I dag har jeg vært og kjøpt frukt og blender. 

Nå skal det bli masse godt drikke fremover! Nam, nam!

torsdag 17. mai 2012

Deilige Hellas!



Jeg har vært en uke på Zakynthos. Som alltid var det godt å være på en gresk øy!


Deilig basseng på hotellet.


Tomater smaker aldri så godt som i Hellas!


Været var det ingenting å si på :)


Godt drikke :)




Den beste kyllingen jeg noen gang har spist. Ikke så lett å se den under alt snadderet, men digg var den.


Deilig is til dessert.

søndag 8. april 2012

mandag 10. oktober 2011

På fjellet med Athene

Jeg og Athene har vært på helgetur på Vassfarkoia i Flå.  Fint med god turkompis!


torsdag 29. september 2011

Forbanna fotobokser!


Mange er svært forbanna på overraskende og kamuflerte fotobokser, nå senest de som er plassert i Bjørvikatunnelen. Med rette!


Det er da vel en menneskerett å kjøre så fort man vil – og myndighetenes forbanna plikt å gi folk en mulighet til å unngå bøter og straff! Det gjør jo myndighetene på alle andre samfunnsområder. For eksempel varsler jo selvfølgelig alltid Skatteetaten bedrifter før de foretar en razzia. Skulle bare mangle om ikke samme spilleregler skulle gjelde i trafikken!


Og hva med å finne opp noe som kan fortelle bilistene hvor fort de har lov til å kjøre, før de begynner å gi folk bøter? Det er på høy tid!


Jeg ser for meg at det for eksempel kunne lages noen skilt med et tall på – og at tallet på skiltet tilsvarer den farten man har lov til å kjøre i. Disse skiltene kunne for eksempel være runde med en rød sirkel rundt, slik at de var lette å få øye på langs veien. Står det 80 på skiltet, betyr det at det er lov å kjøre i inntil 80 km/t. Så ville vi visst det – og vi ville unngå de kjipe, urettferdige og høyst ufortjente bøtene! 


Jeg tar mitt ansvar ved å risikere og ødelegge en haug av liv i trafikken. Nå er det jammen på tide Staten tar sitt ansvar!

tirsdag 14. juni 2011

Lars Monsen versus Anja Olsen



I det jeg skriver dette, synes jeg at jeg hører noen kritiske røster. Ærlig talt, du kan da vel ikke sammenligne deg selv med Lars Monsen, Anja?! Selvfølgelig kan jeg det. Alt kan da vel sammenlignes.

Men la meg ha sagt det først som sist: Lars Monsen går meg ikke bare en høy gang. Hvis han er Mount Everest, er jeg Marianegropa.
Jeg har nettopp kommet hjem etter to døgn i Østmarka. Jeg har gått tilsammen en drøy mil (jeg kjenner noen som jogger lengre enn det før frokost — og de bes om å tørke av seg fliret med en eneste gang). Ikke var det spesielt kupert. Stort sett gikk jeg på grusvei. Riktignok gikk jeg med 15 kilo på ryggen, men jeg har altså ikke gått spesielt langt. Iallfall ikke sammenlignet med Monsen.

Da Monsen gikk Canada på tvers, gikk han 8252 kilometer. Det er 8241 kilometer lengre enn jeg nå har gått. Riktignok brukte han 945 flere dager enn meg, men likevel. Jeg må bare ta av meg hatten for den mannen! Med tanke på at han også kjempet seg gjennom mange tøffe vintermåneder, burde jeg tatt av meg langt mer enn som så, men det ville ingen være spesielt tjent med.

Da jeg hadde gått og sliti lenge på vei inn i skogen, fortalte et skilt meg at jeg hadde gått 2,7 kilometer. Hadde jeg virkelig ikke gått lenger!? Noen må ha kødda med skiltene, tenkte jeg mistroisk. Så sliten som jeg var! Selvmedlidenheten meldte seg, men den hadde slett ikke nådd toppen sin ennå. To kilometer senere gjorde den det. Hvor i hællvete er detta jævvla Røyrivannet? Skal jeg få slått opp teltet mitt snart? Forbanna, jævla nattur! Jeg håper og tror at jeg sa det inni meg.  
Jeg innser at jeg har et visst forbedringspotensiale hva det mentale angår. Å psyke seg ned før halvgått løp er ingen ypperlig strategi. Det legger liksom en viss demper på turgleden. Jeg ser det nå — sittende, nydusjet, mett og i mål.

Da tankene var på det verste — og jeg følte meg mindre enn det Tommeliten var på sitt aller minste — prøvde jeg å tenke litt som Monsen. Da han på et tidspunkt hadde gått mye lengre enn langt gjennom nådeløs villmark, var han dritsliten og lei. Og hva sa han så (en smule ironisk) til bikkjene sine? Det er godt vi må slite litt, så husker vi detta her. Som om jeg skulle ha sagt det selv, liksom. Jeg liker å tro at jeg lo litt av meg selv på dette tidspunktet, men jeg tror ikke selvironien satt spesielt løst. Hadde trolig nok med å hente pusten og kontrollere Tourettesen.

Jeg er blodfan av Monsen og har sett alle hans programmer fra Canada og Nordkalotten mange ganger. Han får det til å se så innmari enkelt og (stort sett) idyllisk ut! Av og til har jeg måtte røske meg selv ned på jorden igjen etter å ha tenkt/drømt noe i retning av atkanskje jeg også skulle ta en sånn tur? Det hender jeg glimter til med litt selvinnsikt.

Vi nordmenn har etter sigende det å gå på tur i blodet. Og skal vi på tur, skal vi ikke være sure. Ikke fins det dårlig vær heller, bare dårlig klær. Men la meg ha sagt det: Jeg var sur. Jeg var sliten. Og det va'kke klærne mine det var noe i veien med!  

Skal man sammenligne, så skal man sammenligne. Og én ting er jeg flinkere til enn Monsen. Jeg holder en langt høyere hygienisk standard. Dét skal jeg ha!

Hva jeg synes er det aller mest merkelige etter en slik tur? At jeg innerst inne er enig med meg selv i at det har vært en GOD TUR!

mandag 9. mai 2011

Camping i Venezia


Etter en uke i Venezia har jeg lagt grunnlaget for et par doktorgrader med særdeles høyt akademisk nivå, tror jeg. Eksempelvis: Er et fjelltelt ypperlig egnet til storbycamping? Jeg blir vel ikke doktor bare av å si NEI, men problemstillingen kan jo omformuleres til å gjelde campinglivet i sin alminnelighet. Mange liker ikke camping i det hele tatt. Dem om det.

I mitt telt er takhøyden 80 cm - omtrent på høyde med en kjøkkenbenk, altså - og det er på det høyeste punktet. Jeg lå ikke spesielt mykt og komfortabelt på mitt liggeunderlag. Det er ikke Ajungilak sin skyld. Jeg ville nødig ligge med trynet inni telt-taket, lettere klaustrofobisk som jeg er, så madrasstykkelsen måtte jo begrenses. Jeg kjøpte en oppblåsbar bademadrass. Det hjalp betraktelig - helt til jeg hørte det umiskjennelige "sjjjjjj" og kjente at tyngekraften virket. Å ligge hardt i en uke kan nok lære oss å sette pris på en god seng, som vi ellers tar for gitt.

Problemer kan oppstå når man lever uten tilgang på strøm. Jeg hadde mobil, fotoapparat, videokamera og en Kindel med meg. Verst var det da Kindelen gikk tom for strøm midt i et spennende kapittel. Jeg fikk etter hvert låne en stikkontakt i resepsjonen, men jammen er jeg glad jeg ikke er avhengig av føner og krølltang i det daglige.

Når boligen er to kvadratmeter stor og bygget av nylon, da er det vanskelig å se hundre prosent presentabel ut til enhver tid. At jeg heller ikke gjør det i en bolig på åtti kvadratmeter bygget av tre, det er en annen sak. Godt er det iallfall at brorparten av campinggjestene trasker rundt i grilldress og sandaler. I kjole følte jeg meg nesten overpyntet. Men OBS! OBS! Dette er nok ikke vanlig i hele Italia. De fleste av mine medgjester var tyskere. 

Å være på tur innebærer for meg å sove lenge. Jeg blir gjerne vekt av fuglesang. Å bli vekt før klokka ni hver dag - inkludert søndag 1. mai - av småsvette, italienske håndverkere som opererer powertools femten meter unna, det er ingen drømmesituasjon. Jeg vet at enkelte av mine venner vil være uenige, men de får skrive sin egen historie (det er ukjent for meg om Cupido trenger bidrag). 

Billig er camping, det er et ubestridelig faktum. Det er muligens den aller største fordelen. En uke i telt kostet meg 53 euro - drøyt 400 kroner. Ja, det er helt sant. For det får man knapt en natt på et simpelt hotell. Og tenk så mye nærmere du kommer de ulike værfenomenene i et telt enn inne på et hotellrom! Noen er redd for "innbrudd" når de camper. Selv hadde jeg ikke med meg så mye som var verdt å stjele. Og på den positive siden: Jeg slapp å sose bort romnøkkelen.  

Jeg har fått fornyet respekt for fuglekikkere, det må jeg si. Jeg hørte en haug av kvitring, kikket lenge og vel opp i trærne, men klarte ikke få øye på en eneste fugl. Jeg var sikker på at jeg hørte gjøk. I flere dager hørte jeg ko-ko, ko-ko. Men nei, ingen gjøk å se. Hvor henter fuglekikkerne tålmodigheten sin fra, tenkte jeg. Den femte dagen gikk det opp for meg at det var duer som satt og kurret i trærne. Gjett hvem som var gjøken i selskapet.

Jeg kommer ikke utenom et kjært tema: barn på tur. Jeg synes det er så fint med foreldre som tror på fri oppdragelse og lar barna leke sisten på intime restauranter. Barn må få lov til å skrike så høyt de vil, når de vil, hvor de vil. Grensesetting er farlig! Heldigvis har enkelte foreldre skjønt at midtgangen på flyet er skapt for at barn skal lære seg å jogge - og
for å gå rundt og glane på fremmedfolk (det er ganske fascinerende hvilken evne små barn har til å nistirre). Det er fint med foreldre som er glad i barna sine, og særlig begeistret er jeg for foreldre som har skjønt det: At alle vi andre selvfølgelig også synes at ditt barn er helt spesielt.

Det er vanskelig å oppleve Italia uten å si noe om maten. Ikke bare er den svært god, men også billig. Jeg spiste ikke verken hentepålegg, luftsuppe eller venteboller. Før jeg dro, hadde jeg hørt at alt var dyrt i Venezia. Jeg tror kildene mine må ha svensk opphav. En
halvliter kullsyrevann i butikken kostet 16 cent - rundt regnet en krone. På fortausrestaurantene rundt Rialto, som trolig er de dyreste i Venezia, kostet en 3-retters turistmeny 14 euro - en drøy hundrelapp.

Hurra for Italia!

torsdag 25. november 2010

Noen tanker fra Thailand 

Mye i Thailand er annerledes. Mest iøyenfallende er været. Og språket selvfølgelig. Man skulle tro at lydhermende ord var ganske like - det ligger jo liksom i selve begrepet. Men den gang ei. 



Ingen snakker engelsk i den nordlige landsbyen jeg nå er i. Siden jeg ikke kan thai, hadde det vært kjekt å bruke kykkeliky på restaurant for å velge mat. Men thailandske kyllinger sier ikke kykkeliky. De sier e-ek-ii-ek. Heldigvis har jeg fingre å peke med. Avkappede hender hadde vært en utmerket slankekur, men det er et litt for irreversibelt tiltak, føler jeg.

Begravelser er også veldig annerledes i Thailand, iallfall buddistiske begravelser. Jeg fikk presentert ikke mindre enn 200 bilder fra en begravelse. Allerede der ser man en stor forskjell. Hvem i Norge har 200 bilder fra en begravelse? Det er unektelig litt fremmed at alle pårørende poserer ved kista. Strengt tatt er det ikke snakk om begravelse. Folk kremeres, men asken puttes ikke i en urne og settes i jorda. De brente restene får kjøle seg ned i noen dager, så plukkes de største benrestene ut og gjennomgår en seremoniell vask - en jobb de pårørende tar seg av. Sammen med asken, settes dette på elva for å flyte av sted sammen med blomster og kronblader. Rundt huset jeg nå sitter i, henger det en hvit hyssing. Den skal holde "spøkelset" borte. Den døde faren får ikke komme inn i boligen. Om noen dager er det hundre dager siden han døde. Det markeres behørlig. Da slippes "ånden" fri og nytt liv kan ta til et annet sted, kanskje i en annen form enn menneskelig. Fascinerende hvor ulikt man ser på liv og død. Og et eventuelt liv etter døden.

Forleden hadde jeg bagen min plassert på gulvet ved siden av meg. - Er det veska di, ble jeg spurt. - Ehhh... ja..? Zapp! Med ett var veska mi flytta fra gulvet og opp på bordet. Og hvorfor? Jo, fordi i veska har jeg lommebok. I lommeboka har jeg penger. På pengene er det bilde av kongen. Kongen skal ikke ligge på gulvet. Man kødder rett og slett ikke med kongen.

Man skal ikke ta alt som står i reisehåndbøker for god fisk. I følge min bok, kan ikke buddistmunker ta i mot gaver direkte fra kvinners hender. Det er det reneste sprøyt, iallfall i den trosretningen jeg omgis av her oppe i nord. Her har jeg bare sett en mann gi noe til munkene. Siden munker ikke får lage mat selv, ville mange ha sultet uten kvinnenes bidrag på kjøkkenet og rundt tempellivet. Det er en grov, men ikke helt feilaktig generalisering å si at mange menn nok foretrekker thai whisky fremfor mat til munker. Jeg har lenge visst at det finnes korrupsjon, men å se den på nært hold er litt merkelig og skremmende. Like borti veien ligger det et kasino. Glem Las Vegas. Se for deg en stråhytte med noen spillestasjoner inni en liten bush. Jøss, tenkte jeg. Og spurte om det var lov. Blikket som møtte meg spurte om jeg var den dummeste i hele verden. - Nei, man betaler politiet, så er det lov. Enkelt og greit. Iallfall enkelt.

Og hva penger angår: jeg føler meg av og til mistilpass med å være en rik turist. Her kan en bygningsarbeider tjene rundt 150 bath om dagen. Det er ca 30 kroner. Prisnivået er selvfølgelig lavere enn hjemme, men mulighetene en arbeider har for å skaffe seg ting vi tar for gitt, er ofte små. En plasma- TV på 42" koster omkring 20 000 bath. Han må jobbe i 135 dager for å kunne kjøpe den, gitt at han ikke betaler for mat, husly, strøm og klær for kone og tre barn. Mer realistisk kan han spare 10 bath om dagen. Da tar det han bare seks år å få råd til en 42" plasma. Men det er fullt mulig at han ville prioritere å få lagt inn vann og avløp før han kjøpte seg en stor TV. Hva vet jeg.

Nå er ikke jeg noen nyfrelst omfordelser som skal begynne et asketisk liv og lide i sympati med verdens fattige. Tvert i mot skal jeg i dag sette kursen mot et luksushotell i Bangkok. Mitt tredagers opphold der koster like mye som bygningsarbeideren tjener på et år. Jeg skammer meg ikke. Men det er verdt å tenke litt på.

torsdag 19. august 2010

Noen tanker etter noen sommerturer...

I sommer har jeg faktisk blitt nyfrelst! Ja, når det gjelder mat, altså. Jeg er ikke kjent for å være spesielt raffinert i matveien, men å spise italiensk mat i Italia er rent himmelsk. Nam, nam, nam! 


Jeg har egentlig vært ganske tilfreds med hjemmekokt pasta med pesto fra Rema, men nå har det fått en slags bismak av helvete. Gildes kokte skinke når heller ikke helt opp i konkurransen med italienske skinker. Gresk mat er nokså uspennende. Jovisst smaker den stort sett greit, men jeg synes liksom ikke jeg hører St. Peter i det fjerne når jeg spiser moussaka. Men greske tomater: To die for!

Jeg har generelt lite til overs for regler som er hugget i stein, men på reise i Italia og Frankrike er det nesten obligatorisk med vin hver dag. Ikke bare er den god og tørsteslukkende, men også latterlig billig. Og som Tove sa da vi kjørte rundt: Alle veier fører til vin...

Det er jammen godt å være språkmektig på tur. Ja, jeg kan nok ikke flere enn 25 ord på fransk, italiensk og gresk - til sammen - men vi har jo det internasjonale språket som består av peking, gestikulering og ansiktsuttrykk. Forbløffende effektivt! Jeg har blitt relativt god på lydhermende ord, tror jeg. Italiernerne sa noen ord som jeg ikke skjønte, men som jeg antok var høflighetsfraser ala hei, god morgen og god natt. Jeg mumlet så uartiklulert jeg bare klarte noen lyder tilbake - og håpet de passet sånn noenlunde. Båsjårnå. Gratsi. Tsjao. Og var jeg veldig i tvil, laget jeg noen mumlelyder og smilte. Ingen lappet til meg, så grunnen føltes trygg.

Selv om det føles trygt, er jeg for en språklig novise å regne. Tove behersker dette språket til fingerspissene! Den franske campingverten og den italienske servitøren klemmer i gang på sine språk - og Tove svarer på norsk. Samtalen går frem og tilbake og varer og rekker - og de forstår hvernandre! Jeg står - halvt ligger - ved siden av og holder på å dø av latter. For jeg har falt helt av det språklige lasset på dette tidspunktet.

Grunnen har ikke føltes trygg i hele sommer. Jeg har fått utfordret høydeskrekken min en del. Ikke bare har jeg kjørt over bruer og langs bratte, svingete veier. Jeg har også vært innom Legoland. Der går det sightseeing-tog. Det er et aldri så lite handicap at svetten spruter i hendene når jeg kjører over en to meter høy bro. Barna skriker av fryd, jeg av redsel. Jammen godt at jeg er så lav at jeg med letthet rekker ned til bakken.

Lyden av kirkeklokker har aldri appellert veldig til meg. Således var ikke lykken fullkommen da vi i sommer la oss inn på en campingplass med kirken som nærmeste nabo. Hver time hele døgnet skulle den fortelle oss tidspunktet. Samt et klang hver halve time.

I Italia kødder du ikke med siestaen, vær klar over det. På vår campingplass var det en vakt som syklet rundt og hysjet på barn på sykkel og sparkesykkel. Barna fikk pent gå - helst på kattepoter. Vi prøvde å lappe en luftmadrass i siestaen - men ble møtt av hysjing og en streng pekefinger. Desibeltolerensen var svært lav i siestaen, men at kirkeklokkene kimte hele natta, det lot ikke til å affisere noen.

Når man er på tur, kommer man av og til i kontakt med folk man ikke ønsker å opprettholde kontakten med. Nå er jo "alle" på Facebook, så noen kan være vanskelig å unngå. Det er jo liksom litt uhøflig å avslå en venneforespørsel. Jeg har funnet en løsning, som jeg ikke har fått testet ut ennå, men som jeg tror kan virke. Man sier man ikke er på nett og gir rett og slett fra seg noe så gammeldags som en postadresse, en som er litt modifisert. Anja Olsen, co Klara Klok, Liksomveien 9, 7517 HELL, 22 04 87 00.

Av og til møter man folk som gjerne vil yte god service, men som bare ikke får det til. På Kreta opplevde jeg å få en svært dårlig omelett med hvitløksbrød, etter å ha ventet i hva som føltes som en evighet. En positiv kokk/servitør spurte smilende om det var godt. Siden jeg foretrekker omeletten varm og hvitløkssmøret smeltet, sa jeg at det ikke var så bra. Han ble nok litt overrasket - og sa ingenting. Da jeg litt motvillig hadde spist litt av den kjipe maten og skulle gå, insisterte servitøren "sit and wait". På dette tidspunktet hadde jeg kommet i en tilstand som nok best kan karakteriseres som pottesur, men jeg ventet motvillig og litt nysgjerrig. Og hva er det jeg sitter og venter på? Han kommer med et nytt hvitløksbrød til meg! Det gjorde ikke humøret bedre! - Når jeg er misfornøyd med maten, er ikke det jeg ønsker meg mer av det kokken ikke kan lage. Baff...

Vi skal ikke så lett la oss forlede av ordvalget i turistbrosjyrer. Pittoresk er ofte synonymt med falleferdig. Spennende er ofte synonymt med dritkjedelig. En sjarmerende småby byr kanskje ikke på mer enn overpriset turistjuggel.

Litt merkelig er det hvordan våre forventninger påvirker ferieopplevelsen, og forventningene skapes ikke minst av språket i reisebrosjyrer og reisehåndbøker. I sommer kjørte Tove og jeg leeeenge gjennom et område som i følge boka skulle være "svært naturskjønt". Vi begynte å lure på om vi var på feil vei. Landskapet vi kjørte gjennom kunne vært et hvilket som helst norsk dalføre. Så gikk det plutselig opp et lys. Vi var så blaserte at vi bare så det helt ordinære.

På neste tur vil jeg prøve å ha et mer åpent sinn. Helt ordinært er ikke hva jeg ønsker meg på ferietur.


mandag 17. mai 2010

Et lite helsenotat



Det er ikke så ofte jeg skriver om helse, men temavalget føles naturlig etter å ha tilbrakt et par dager på sykehuset.

Jeg dro til legen på fredag fordi jeg hadde litt vondt i brystet. Smertene var ganske svake og lignet litt på sånn det føles når du hoster så det virker som om noen brystmuskler rives av. Legen tok blodprøver, målte blodtrykk og metning (hvor mye oksygen det er i blodet) og tok EKG. Hun fant ikke noe galt, tvert i mot virket jeg svært frisk. Ble nesten litt overrasket over hvordan hun omtalte helsa mi, for jeg regner ikke akkurat kroppen min som et sunnhetens tempel.

Siden jeg hadde en blodpropp i lunga for 12 år siden, ville legen være forsiktig, så jeg ble faktisk plukket opp av ambulanse på legekontoret og kjørt til Ahus (uten sirener). Det føltes litt pinlig, flaut og overdrevet - jeg følte meg jo ikke SÅ syk. Man vil jo ikke være til bry... På Ahus tok de flere blodprøver, ny EKG, lungerøntgen og CT-scanning (computer-tomograf - gir mer detaljerte bilder enn vanlige røntgenbilder). Så viste det seg at jeg hadde en blodpropp i hver lunge. Baff!

Umiddelbart etter at diagnosen var stilt, fikk jeg en sprøyte med heparin og Marevan-tabletter. Det er vanlig å omtale disse medisinene som blodfortynnende, men strengt tatt er det feil. Blodet blir ikke tynnere, men evnen til å klumpe/levre seg blir mindre. Sagt på en annen måte: eggehviten min flyter ikke annerledes enn din, men jeg trenger kortere koketid enn deg for å bli hardkokt.


Når man har blodpropp i lunga, kalles det gjerne lungeemboli. Propper i lungene har ofte oppstått i leggen, så har de løsnet og seilt med blodet til hjertet, inn i høyre del av hjertet og derfra ut til lungene. Blodåren fra hjertet til lungene deler seg opp i stadig tynnere blodårer for å spre seg ut til alle deler av lungene. Til slutt blir det for trangt for blodproppen, så den setter seg fast. (Får man blodpropp i blodårene inne i hjertet, får man hjerteinfarkt.)
Etter et par netter på sykehuset, ble jeg invilget perm - hurra! Å ligge på sykehus føles trygt, godt og beroligende på en syk kropp, men det er jo gørr kjedelig. At romkameraten på 94 år har besøk av en familie som får The Griswold family til å fremstå som et glansbilde, ja, det hever heller ikke akkurat livskvaliteten.

Nå er jeg hos Tove og Athene et par dager - legen anbefaler at man har tilsyn i noen dager med min diagnose. På tirsdag skal jeg på Ahus for flere prøver. Jeg vet ikke om det blir ny innleggelse, men med mindre kroppen/blodet slår seg vrang, slipper jeg, tror jeg. Men må jeg inn, må jeg inn. Og det må sies: ALLE jeg møtte på Ahus var hyggelige, hjelpsomme og flinke. Kan bli sentimental av slik omsorg. Så takk til Ahus! (Dere som klager over litt smakløs sykehusmat, stygge sykehusklær og andre sykehus-trivialiteter: Hold kjeft eller brenne i helvete.)


Siden jeg nå har hatt blodpropp to ganger, må jeg gå på Marevan resten av livet. Et kjedelig faktum, men det føles helt greit - og trygt. Død, propper og annen dritt føles liksom som et litt kjedelig alternativ. Dette innebærer at jeg må gå til legen ganske ofte resten av livet - for å sjekke virkningen av medisinen. Det måles med en blodprøve som finner INR-verdien, et mål på fortynningen av blodet. Så justeres medisinene deretter.

Jeg er sannsynligvis arvelig belastet. I min familie er vi nok utstyrt med litt råtne gener hva hjerte, lunger og blodsystem angår (tror ikke jeg fornærmer noen ved å påstå det). Svært mange på min fars side av slekta har hatt problemer. Broren min døde for et par år siden, da han var midt i førtiåra. Det er nok dette som fikk meg til å gå til legen selv om jeg ikke følte meg veldig syk - pluss det faktum at jeg har hatt blodpropp før, selvfølgelig.


Jeg følte meg rimelig frisk på fredag. Og jeg føler meg frisk nå, så lenge jeg ikke hoster eller puster for dypt inn. I dette ligger en klar oppfordring: Ikke nøl med å gå til legen!

Jeg har også en annen oppfordring: Ikke gå til legen med egendiagnose. Min bror gikk til legen og klaget over smerter etter å ha sklidd på isen og ble diagnostisert deretter. Han gikk med smerter i en ukes tid før han døde. I ettertid regner vi det som sannsynlig at han hadde et lite infarkt som gjorde at han falt på isen - og at hjertet til slutt ikke orket mer som følge av dette. Så la LEGEN finne ut hva som er galt med deg.


God helse! God nasjonaldag!


søndag 24. januar 2010

Noen søndagstanker...


Hvis du er som meg, og folk flest, antar jeg, er det ingen fryd for øret ditt når noen hoster og harker som om alle innvollene var på vei opp og ut.

Vel, dessverre er dette en lyd jeg begynner å bli altfor vant med. Eller vant med og vant med - det er vel å ta i - men jeg må iallfall leve med lyden i større grad enn jeg setter pris på.

Hver eneste morgen - og da snakker vi om den virkelige tidlige morgenen, den som begynner før noen har vært ute og hengt opp sola - da våkner jeg til lyden av en nabo som står og kremter og hoster noe veldig. Jeg klarer ikke skrive et lydhermende ord som er dekkende. Det blir en haug av gusj og gørr med masse utropstegn blandet inn (jeg er sikker på at min gode venn Roger kunne komme opp med noe dekkende her).

Lydene kan minne om de du kan forvente å høre i en anti-kols-kampanje, men det virker liksom ikke som om naboen opplever det store ubehaget. Det er mer som om han har noe inni seg som han virkelig ønsker å få ut og opp i dagslys (eller strengt tatt i nattemørket). Som om en slags fysisk djevelutdrivelse. Jeg forestiller meg at jeg ville gjort omtrent samme øvelsen som han i to dager til ende dersom jeg hadde våknet med en kakkerlakk i munnen. - Det gjelder å brekke seg. Eller dø.

Jeg har hatt lyst til å gå og spore opp mannen for å spørre hva i all verden slags rituale han har. Men jeg har ikke for uvane å bevege meg ut av senga før det er sollys å se, og dessuten ville det bli litt pinlig. What are you doing there? er liksom ikke et passende spørsmål til en mann midt i et brekningsrituale, føler jeg, men her er det mulig jeg er litt sensitiv. Men like viktig: det er ille nok å høre denne mannen, om jeg ikke skal se han utføre ærendet sitt også. Det kan umulig være et lekkert syn. Og skulle jeg i ettertid se han utenom hans brekningsrituale, ville jeg trolig brekke meg bare av synet. Det skulle tatt seg ut.

Jeg leste nylig boken Balansekunst (takk for den, Lene!). Handlingen finner sted i India, og i boken er det en som brekker seg hver morgen for å få opp galle. Om jeg husker riktig, skulle det i følge han være bra for kroppen. En slags renselsesprosess. Jeg ser ikke bort fra at det er noe sånt naboen holder på med. Uansett oppfordrer jeg iallfall alle til å la galle være galle - og til å la den være i fred. Gå da heller for litt edder og galle. Det er lettere å svelge.

Og hva er så poenget mitt med å skrive om dette, spør du kanskje. Ikke noe stort poeng i det hele tatt, kan jeg meddele. Dette er bare et eksempel på tanker man kan gjøre seg i en relativt bekymsringsfri tilværelse i Goa.

Og hvis noen trenger lyder til en horrormovie med oppkast som tema (folk lager jo så mye rart i våre dager), har jeg om ikke annet funnet en ypperlig location.

Det slår meg nå at det kanskje er litt lite hensynsfullt å publisere et notat med dette temaet på en søndag, da mange av mine venner er fyllesyke og kan ha tilbøyeligheter til å lage egne brekkelyder. Men det er nå engang søndag i dag. Sånn er livet.

tirsdag 1. desember 2009

Noen tanker om å bli eldre...


Ja, da fyller jeg hvert øyeblikk førti.

Da har jeg vel blitt voksen og klok. Eller? Blir man så mye klokere med årene, egentlig?


Jeg føler meg vel litt klokere enn jeg gjorde for tjue år siden, eller jeg tenker iallfall at jegburde gjøre det. Men hva hjelper det egentlig? Det oppstår jo nye problemer og situasjoner hele tiden, så det er ikke bare enkelt å nyttiggjøre seg av erfaringer og klokskap.

Da jeg var 20, var det viktig å bli sett og bli lagt merke til - å ha draget og være populær når jeg gikk på byen. Gi meg oppmerksomhet! Kan ikke si at måloppnåelsen var spesielt høy. Nå består utfordringen mer i å få litt fred. Og neida, jeg sliter ikke med å holde horder av beilerne på avstand, det er ikke det jeg mener. På ingen måte. Jeg mener mer bokstavelig talt fred og ro. Det er ikke så stas å gå på steder med dunkende musikk, hvor det er nesten håpløst å høre seg selv tenke - og enda verre å høre hva andre tenker. Tror det er et rimelig sikkert aldringstegn at man begynner å klage over for høy musikk. Da er man ikke helt ung lenger.


Jeg husker at pappa sa "bare vent til du blir eldre, så skal du se...", da jeg var yngre. Nå har jeg blitt førti. Hva er det jeg skulle ha sett egentlig? Hvilke store erkjennelser har gått meg hus forbi? Jeg tror det var lureri, det han sa. En annen måte å si at jeg var ung og dum på - og han han var moden (ikke gammel) og klok. En metode for å jekke ned ungdommelig pågangsmot og idealisme. Jeg husker at jeg hatet å høre det. Som om man ikke kunne være klok og eie sannheter som ung! Når jeg hører ungdom i dag, har jeg innimellom lyst til å si det samme selv - "bare vent til du blir eldre..". Jeg biter det i meg. For hva skal ungdommen vente på? 


Det er jo ikke akkurat sånn at vi slutter å feile i det vi er ferdig med tenårene. Jeg har mange ganger etter de fylte tredve tenkt at jeg ikke skal drikke mer, eller iallfall moderere inntaket. Ikke skal jeg rote meg borti flere duster heller. Jeg skal bli flinkere til å trene. Slutte å røyke. Disponere tiden bedre... 
Listen over ting jeg i teorien har lært, den er lang. Like lang er listen over feil jeg gjentar; Fyllesyk blir jeg stadig. Potensielle kjærestetyper man har bestemt seg for å styre unna blir plutselig attraktive. Treningen utelates. Røykingen tiltar. Mye tid vimser jeg bort. Så sitter jeg her som førtiåring - akkurat like dum – eller menneskelig, slik jeg velger å se det. 


Jeg har stort sett ikke lært en dritt av mine feil når alt kommer til alt. Stadig plumper jeg uti med begge beina. Men jeg har lært å leve med mine feil, å godta at jeg langt fra er feilfri. Jeg har lært å le av meg selv. Det er nok toleransen, presset frem av rent overlevelsesinstinkt, som har blitt større, ikke klokskapen.


Å bli mer tolerant er jo positivt, for så vidt. Men all denne toleransen går ofte hånd i hånd med tafatthet og resignasjon. I slutten av tenårene var jeg rimelig radikal. Jeg hadde svarte klær – og jakka var full av buttons til støtte for all verdens gode saker. Ikke mobb kameraten min! Boikott Sør-Afrika! Tenk selv! Jeg hadde en sterk rettferdighetssans og trodde det var mulig å endre verden. Nå har jeg erfart at det er atskillig mer bekvemt ikke å bry seg. Nå heller jeg mer i retning av å si at "ja, ja, sånn er nå en gang verden". Skal den endres, får det skje uten min hjelp. Så jammen er jeg glad vi har ungdommen! Uten den er vi visselig fortapt.


Jeg har vært småsjuk de siste dagene. I den forbindelsen har jeg erfart at grettenheten har vært tiltagende. Åååhh, som jeg håper det er forbigående! Gretne, gamle folk er virkelig noe av det verste. Gi meg heller sure, furtne tenåringer. Jeg hater gamlinger som klager over at alt var så mye bedre før. Hva mener de egentlig? Sikter de til svartedauen, Vietnamkrigen og heksebrenning? Kostholdet, skolen og helsevesenet? Eller velstanden? Hadde alt vært som i de gode, gamle dager, hadde de ligget under torva for lenge siden! Jeg har lyst til å be dem holde kjeft når jeg overhører dem i butikken og på kafeen, men jeg er for høflig – eller for feig. Vil applaudere alle som er modigere enn meg.


Noen vil ha det til at alder er ikke et spørsmål om år, men om sinnstilstand. Det kaller jeg bullshit. Riktignok vet jeg om noen som ble kjerringer da de fylte 25. Jeg kjenner vitale folk på 70. Men alder er og blir spørsmål om tid og år. Vårt syn på alder forandrer seg med alderen, men den eneste måten å leve lenger på, er å eldes. Mange år = høy alder.


Jeg føler meg i grunnen sånn passe gammel, passe klok - og passe dum. Jeg lever ikke verdens mest adrenalinfylte liv, men det er sjelden jeg kjeder meg. Stort sett har jeg det bra, og jeg synes definitivt det er bedre å bli eldre enn å dø. Jeg har bestemt meg for stolt å svare FØRTI når noen spør hvor gammel jeg er. Jeg skal ikke forbli 39 i mange år.


Om noen dager skal jeg feire mine tilbakelagte år. Det er sunt å feire. Statistikken viser at de som feirer flest bursdager, også er de som lever lengst. Så får det heller være at kaka ligner stadig mer på et fakkeltog.