fredag 31. desember 2010
torsdag 25. november 2010
Noen tanker fra Thailand
Mye i Thailand er annerledes. Mest iøyenfallende er været. Og språket selvfølgelig. Man skulle tro at lydhermende ord var ganske like - det ligger jo liksom i selve begrepet. Men den gang ei.
Ingen snakker engelsk i den nordlige landsbyen jeg nå er i. Siden jeg ikke kan thai, hadde det vært kjekt å bruke kykkeliky på restaurant for å velge mat. Men thailandske kyllinger sier ikke kykkeliky. De sier e-ek-ii-ek. Heldigvis har jeg fingre å peke med. Avkappede hender hadde vært en utmerket slankekur, men det er et litt for irreversibelt tiltak, føler jeg.
Begravelser er også veldig annerledes i Thailand, iallfall buddistiske begravelser. Jeg fikk presentert ikke mindre enn 200 bilder fra en begravelse. Allerede der ser man en stor forskjell. Hvem i Norge har 200 bilder fra en begravelse? Det er unektelig litt fremmed at alle pårørende poserer ved kista. Strengt tatt er det ikke snakk om begravelse. Folk kremeres, men asken puttes ikke i en urne og settes i jorda. De brente restene får kjøle seg ned i noen dager, så plukkes de største benrestene ut og gjennomgår en seremoniell vask - en jobb de pårørende tar seg av. Sammen med asken, settes dette på elva for å flyte av sted sammen med blomster og kronblader. Rundt huset jeg nå sitter i, henger det en hvit hyssing. Den skal holde "spøkelset" borte. Den døde faren får ikke komme inn i boligen. Om noen dager er det hundre dager siden han døde. Det markeres behørlig. Da slippes "ånden" fri og nytt liv kan ta til et annet sted, kanskje i en annen form enn menneskelig. Fascinerende hvor ulikt man ser på liv og død. Og et eventuelt liv etter døden.
Forleden hadde jeg bagen min plassert på gulvet ved siden av meg. - Er det veska di, ble jeg spurt. - Ehhh... ja..? Zapp! Med ett var veska mi flytta fra gulvet og opp på bordet. Og hvorfor? Jo, fordi i veska har jeg lommebok. I lommeboka har jeg penger. På pengene er det bilde av kongen. Kongen skal ikke ligge på gulvet. Man kødder rett og slett ikke med kongen.
Man skal ikke ta alt som står i reisehåndbøker for god fisk. I følge min bok, kan ikke buddistmunker ta i mot gaver direkte fra kvinners hender. Det er det reneste sprøyt, iallfall i den trosretningen jeg omgis av her oppe i nord. Her har jeg bare sett en mann gi noe til munkene. Siden munker ikke får lage mat selv, ville mange ha sultet uten kvinnenes bidrag på kjøkkenet og rundt tempellivet. Det er en grov, men ikke helt feilaktig generalisering å si at mange menn nok foretrekker thai whisky fremfor mat til munker. Jeg har lenge visst at det finnes korrupsjon, men å se den på nært hold er litt merkelig og skremmende. Like borti veien ligger det et kasino. Glem Las Vegas. Se for deg en stråhytte med noen spillestasjoner inni en liten bush. Jøss, tenkte jeg. Og spurte om det var lov. Blikket som møtte meg spurte om jeg var den dummeste i hele verden. - Nei, man betaler politiet, så er det lov. Enkelt og greit. Iallfall enkelt.
Og hva penger angår: jeg føler meg av og til mistilpass med å være en rik turist. Her kan en bygningsarbeider tjene rundt 150 bath om dagen. Det er ca 30 kroner. Prisnivået er selvfølgelig lavere enn hjemme, men mulighetene en arbeider har for å skaffe seg ting vi tar for gitt, er ofte små. En plasma- TV på 42" koster omkring 20 000 bath. Han må jobbe i 135 dager for å kunne kjøpe den, gitt at han ikke betaler for mat, husly, strøm og klær for kone og tre barn. Mer realistisk kan han spare 10 bath om dagen. Da tar det han bare seks år å få råd til en 42" plasma. Men det er fullt mulig at han ville prioritere å få lagt inn vann og avløp før han kjøpte seg en stor TV. Hva vet jeg.
Nå er ikke jeg noen nyfrelst omfordelser som skal begynne et asketisk liv og lide i sympati med verdens fattige. Tvert i mot skal jeg i dag sette kursen mot et luksushotell i Bangkok. Mitt tredagers opphold der koster like mye som bygningsarbeideren tjener på et år. Jeg skammer meg ikke. Men det er verdt å tenke litt på.
torsdag 28. oktober 2010
fredag 22. oktober 2010
torsdag 19. august 2010
Noen tanker etter noen sommerturer...
I sommer har jeg faktisk blitt nyfrelst! Ja, når det gjelder mat, altså. Jeg er ikke kjent for å være spesielt raffinert i matveien, men å spise italiensk mat i Italia er rent himmelsk. Nam, nam, nam!
Jeg har egentlig vært ganske tilfreds med hjemmekokt pasta med pesto fra Rema, men nå har det fått en slags bismak av helvete. Gildes kokte skinke når heller ikke helt opp i konkurransen med italienske skinker. Gresk mat er nokså uspennende. Jovisst smaker den stort sett greit, men jeg synes liksom ikke jeg hører St. Peter i det fjerne når jeg spiser moussaka. Men greske tomater: To die for!
Jeg har egentlig vært ganske tilfreds med hjemmekokt pasta med pesto fra Rema, men nå har det fått en slags bismak av helvete. Gildes kokte skinke når heller ikke helt opp i konkurransen med italienske skinker. Gresk mat er nokså uspennende. Jovisst smaker den stort sett greit, men jeg synes liksom ikke jeg hører St. Peter i det fjerne når jeg spiser moussaka. Men greske tomater: To die for!
Jeg har generelt lite til overs for regler som er hugget i stein, men på reise i Italia og Frankrike er det nesten obligatorisk med vin hver dag. Ikke bare er den god og tørsteslukkende, men også latterlig billig. Og som Tove sa da vi kjørte rundt: Alle veier fører til vin...
Det er jammen godt å være språkmektig på tur. Ja, jeg kan nok ikke flere enn 25 ord på fransk, italiensk og gresk - til sammen - men vi har jo det internasjonale språket som består av peking, gestikulering og ansiktsuttrykk. Forbløffende effektivt! Jeg har blitt relativt god på lydhermende ord, tror jeg. Italiernerne sa noen ord som jeg ikke skjønte, men som jeg antok var høflighetsfraser ala hei, god morgen og god natt. Jeg mumlet så uartiklulert jeg bare klarte noen lyder tilbake - og håpet de passet sånn noenlunde. Båsjårnå. Gratsi. Tsjao. Og var jeg veldig i tvil, laget jeg noen mumlelyder og smilte. Ingen lappet til meg, så grunnen føltes trygg.
Selv om det føles trygt, er jeg for en språklig novise å regne. Tove behersker dette språket til fingerspissene! Den franske campingverten og den italienske servitøren klemmer i gang på sine språk - og Tove svarer på norsk. Samtalen går frem og tilbake og varer og rekker - og de forstår hvernandre! Jeg står - halvt ligger - ved siden av og holder på å dø av latter. For jeg har falt helt av det språklige lasset på dette tidspunktet.
Grunnen har ikke føltes trygg i hele sommer. Jeg har fått utfordret høydeskrekken min en del. Ikke bare har jeg kjørt over bruer og langs bratte, svingete veier. Jeg har også vært innom Legoland. Der går det sightseeing-tog. Det er et aldri så lite handicap at svetten spruter i hendene når jeg kjører over en to meter høy bro. Barna skriker av fryd, jeg av redsel. Jammen godt at jeg er så lav at jeg med letthet rekker ned til bakken.
Lyden av kirkeklokker har aldri appellert veldig til meg. Således var ikke lykken fullkommen da vi i sommer la oss inn på en campingplass med kirken som nærmeste nabo. Hver time hele døgnet skulle den fortelle oss tidspunktet. Samt et klang hver halve time.
I Italia kødder du ikke med siestaen, vær klar over det. På vår campingplass var det en vakt som syklet rundt og hysjet på barn på sykkel og sparkesykkel. Barna fikk pent gå - helst på kattepoter. Vi prøvde å lappe en luftmadrass i siestaen - men ble møtt av hysjing og en streng pekefinger. Desibeltolerensen var svært lav i siestaen, men at kirkeklokkene kimte hele natta, det lot ikke til å affisere noen.
Når man er på tur, kommer man av og til i kontakt med folk man ikke ønsker å opprettholde kontakten med. Nå er jo "alle" på Facebook, så noen kan være vanskelig å unngå. Det er jo liksom litt uhøflig å avslå en venneforespørsel. Jeg har funnet en løsning, som jeg ikke har fått testet ut ennå, men som jeg tror kan virke. Man sier man ikke er på nett og gir rett og slett fra seg noe så gammeldags som en postadresse, en som er litt modifisert. Anja Olsen, co Klara Klok, Liksomveien 9, 7517 HELL, 22 04 87 00.
Av og til møter man folk som gjerne vil yte god service, men som bare ikke får det til. På Kreta opplevde jeg å få en svært dårlig omelett med hvitløksbrød, etter å ha ventet i hva som føltes som en evighet. En positiv kokk/servitør spurte smilende om det var godt. Siden jeg foretrekker omeletten varm og hvitløkssmøret smeltet, sa jeg at det ikke var så bra. Han ble nok litt overrasket - og sa ingenting. Da jeg litt motvillig hadde spist litt av den kjipe maten og skulle gå, insisterte servitøren "sit and wait". På dette tidspunktet hadde jeg kommet i en tilstand som nok best kan karakteriseres som pottesur, men jeg ventet motvillig og litt nysgjerrig. Og hva er det jeg sitter og venter på? Han kommer med et nytt hvitløksbrød til meg! Det gjorde ikke humøret bedre! - Når jeg er misfornøyd med maten, er ikke det jeg ønsker meg mer av det kokken ikke kan lage. Baff...
Vi skal ikke så lett la oss forlede av ordvalget i turistbrosjyrer. Pittoresk er ofte synonymt med falleferdig. Spennende er ofte synonymt med dritkjedelig. En sjarmerende småby byr kanskje ikke på mer enn overpriset turistjuggel.
Litt merkelig er det hvordan våre forventninger påvirker ferieopplevelsen, og forventningene skapes ikke minst av språket i reisebrosjyrer og reisehåndbøker. I sommer kjørte Tove og jeg leeeenge gjennom et område som i følge boka skulle være "svært naturskjønt". Vi begynte å lure på om vi var på feil vei. Landskapet vi kjørte gjennom kunne vært et hvilket som helst norsk dalføre. Så gikk det plutselig opp et lys. Vi var så blaserte at vi bare så det helt ordinære.
På neste tur vil jeg prøve å ha et mer åpent sinn. Helt ordinært er ikke hva jeg ønsker meg på ferietur.
mandag 17. mai 2010
Et lite helsenotat
Det er ikke så ofte jeg skriver om helse, men temavalget føles naturlig etter å ha tilbrakt et par dager på sykehuset.
Jeg dro til legen på fredag fordi jeg hadde litt vondt i brystet. Smertene var ganske svake og lignet litt på sånn det føles når du hoster så det virker som om noen brystmuskler rives av. Legen tok blodprøver, målte blodtrykk og metning (hvor mye oksygen det er i blodet) og tok EKG. Hun fant ikke noe galt, tvert i mot virket jeg svært frisk. Ble nesten litt overrasket over hvordan hun omtalte helsa mi, for jeg regner ikke akkurat kroppen min som et sunnhetens tempel.
Siden jeg hadde en blodpropp i lunga for 12 år siden, ville legen være forsiktig, så jeg ble faktisk plukket opp av ambulanse på legekontoret og kjørt til Ahus (uten sirener). Det føltes litt pinlig, flaut og overdrevet - jeg følte meg jo ikke SÅ syk. Man vil jo ikke være til bry... På Ahus tok de flere blodprøver, ny EKG, lungerøntgen og CT-scanning (computer-tomograf - gir mer detaljerte bilder enn vanlige røntgenbilder). Så viste det seg at jeg hadde en blodpropp i hver lunge. Baff!
Umiddelbart etter at diagnosen var stilt, fikk jeg en sprøyte med heparin og Marevan-tabletter. Det er vanlig å omtale disse medisinene som blodfortynnende, men strengt tatt er det feil. Blodet blir ikke tynnere, men evnen til å klumpe/levre seg blir mindre. Sagt på en annen måte: eggehviten min flyter ikke annerledes enn din, men jeg trenger kortere koketid enn deg for å bli hardkokt.
Når man har blodpropp i lunga, kalles det gjerne lungeemboli. Propper i lungene har ofte oppstått i leggen, så har de løsnet og seilt med blodet til hjertet, inn i høyre del av hjertet og derfra ut til lungene. Blodåren fra hjertet til lungene deler seg opp i stadig tynnere blodårer for å spre seg ut til alle deler av lungene. Til slutt blir det for trangt for blodproppen, så den setter seg fast. (Får man blodpropp i blodårene inne i hjertet, får man hjerteinfarkt.)
Etter et par netter på sykehuset, ble jeg invilget perm - hurra! Å ligge på sykehus føles trygt, godt og beroligende på en syk kropp, men det er jo gørr kjedelig. At romkameraten på 94 år har besøk av en familie som får The Griswold family til å fremstå som et glansbilde, ja, det hever heller ikke akkurat livskvaliteten.
Nå er jeg hos Tove og Athene et par dager - legen anbefaler at man har tilsyn i noen dager med min diagnose. På tirsdag skal jeg på Ahus for flere prøver. Jeg vet ikke om det blir ny innleggelse, men med mindre kroppen/blodet slår seg vrang, slipper jeg, tror jeg. Men må jeg inn, må jeg inn. Og det må sies: ALLE jeg møtte på Ahus var hyggelige, hjelpsomme og flinke. Kan bli sentimental av slik omsorg. Så takk til Ahus! (Dere som klager over litt smakløs sykehusmat, stygge sykehusklær og andre sykehus-trivialiteter: Hold kjeft eller brenne i helvete.)
Siden jeg nå har hatt blodpropp to ganger, må jeg gå på Marevan resten av livet. Et kjedelig faktum, men det føles helt greit - og trygt. Død, propper og annen dritt føles liksom som et litt kjedelig alternativ. Dette innebærer at jeg må gå til legen ganske ofte resten av livet - for å sjekke virkningen av medisinen. Det måles med en blodprøve som finner INR-verdien, et mål på fortynningen av blodet. Så justeres medisinene deretter.
Jeg er sannsynligvis arvelig belastet. I min familie er vi nok utstyrt med litt råtne gener hva hjerte, lunger og blodsystem angår (tror ikke jeg fornærmer noen ved å påstå det). Svært mange på min fars side av slekta har hatt problemer. Broren min døde for et par år siden, da han var midt i førtiåra. Det er nok dette som fikk meg til å gå til legen selv om jeg ikke følte meg veldig syk - pluss det faktum at jeg har hatt blodpropp før, selvfølgelig.
Jeg følte meg rimelig frisk på fredag. Og jeg føler meg frisk nå, så lenge jeg ikke hoster eller puster for dypt inn. I dette ligger en klar oppfordring: Ikke nøl med å gå til legen!
Jeg har også en annen oppfordring: Ikke gå til legen med egendiagnose. Min bror gikk til legen og klaget over smerter etter å ha sklidd på isen og ble diagnostisert deretter. Han gikk med smerter i en ukes tid før han døde. I ettertid regner vi det som sannsynlig at han hadde et lite infarkt som gjorde at han falt på isen - og at hjertet til slutt ikke orket mer som følge av dette. Så la LEGEN finne ut hva som er galt med deg.
God helse! God nasjonaldag!
søndag 24. januar 2010
Noen søndagstanker...
Hvis du er som meg, og folk flest, antar jeg, er det ingen fryd for øret ditt når noen hoster og harker som om alle innvollene var på vei opp og ut.
Vel, dessverre er dette en lyd jeg begynner å bli altfor vant med. Eller vant med og vant med - det er vel å ta i - men jeg må iallfall leve med lyden i større grad enn jeg setter pris på.
Hver eneste morgen - og da snakker vi om den virkelige tidlige morgenen, den som begynner før noen har vært ute og hengt opp sola - da våkner jeg til lyden av en nabo som står og kremter og hoster noe veldig. Jeg klarer ikke skrive et lydhermende ord som er dekkende. Det blir en haug av gusj og gørr med masse utropstegn blandet inn (jeg er sikker på at min gode venn Roger kunne komme opp med noe dekkende her).
Lydene kan minne om de du kan forvente å høre i en anti-kols-kampanje, men det virker liksom ikke som om naboen opplever det store ubehaget. Det er mer som om han har noe inni seg som han virkelig ønsker å få ut og opp i dagslys (eller strengt tatt i nattemørket). Som om en slags fysisk djevelutdrivelse. Jeg forestiller meg at jeg ville gjort omtrent samme øvelsen som han i to dager til ende dersom jeg hadde våknet med en kakkerlakk i munnen. - Det gjelder å brekke seg. Eller dø.
Jeg har hatt lyst til å gå og spore opp mannen for å spørre hva i all verden slags rituale han har. Men jeg har ikke for uvane å bevege meg ut av senga før det er sollys å se, og dessuten ville det bli litt pinlig. What are you doing there? er liksom ikke et passende spørsmål til en mann midt i et brekningsrituale, føler jeg, men her er det mulig jeg er litt sensitiv. Men like viktig: det er ille nok å høre denne mannen, om jeg ikke skal se han utføre ærendet sitt også. Det kan umulig være et lekkert syn. Og skulle jeg i ettertid se han utenom hans brekningsrituale, ville jeg trolig brekke meg bare av synet. Det skulle tatt seg ut.
Jeg leste nylig boken Balansekunst (takk for den, Lene!). Handlingen finner sted i India, og i boken er det en som brekker seg hver morgen for å få opp galle. Om jeg husker riktig, skulle det i følge han være bra for kroppen. En slags renselsesprosess. Jeg ser ikke bort fra at det er noe sånt naboen holder på med. Uansett oppfordrer jeg iallfall alle til å la galle være galle - og til å la den være i fred. Gå da heller for litt edder og galle. Det er lettere å svelge.
Og hva er så poenget mitt med å skrive om dette, spør du kanskje. Ikke noe stort poeng i det hele tatt, kan jeg meddele. Dette er bare et eksempel på tanker man kan gjøre seg i en relativt bekymsringsfri tilværelse i Goa.
Og hvis noen trenger lyder til en horrormovie med oppkast som tema (folk lager jo så mye rart i våre dager), har jeg om ikke annet funnet en ypperlig location.
Det slår meg nå at det kanskje er litt lite hensynsfullt å publisere et notat med dette temaet på en søndag, da mange av mine venner er fyllesyke og kan ha tilbøyeligheter til å lage egne brekkelyder. Men det er nå engang søndag i dag. Sånn er livet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)