Noen tanker om å bli eldre...
Da har jeg vel blitt voksen og klok. Eller? Blir man så mye klokere med årene, egentlig?
Jeg føler meg vel litt klokere enn jeg gjorde for tjue år siden, eller jeg tenker iallfall at jegburde gjøre det. Men hva hjelper det egentlig? Det oppstår jo nye problemer og situasjoner hele tiden, så det er ikke bare enkelt å nyttiggjøre seg av erfaringer og klokskap.
Da jeg var 20, var det viktig å bli sett og bli lagt merke til - å ha draget og være populær når jeg gikk på byen. Gi meg oppmerksomhet! Kan ikke si at måloppnåelsen var spesielt høy. Nå består utfordringen mer i å få litt fred. Og neida, jeg sliter ikke med å holde horder av beilerne på avstand, det er ikke det jeg mener. På ingen måte. Jeg mener mer bokstavelig talt fred og ro. Det er ikke så stas å gå på steder med dunkende musikk, hvor det er nesten håpløst å høre seg selv tenke - og enda verre å høre hva andre tenker. Tror det er et rimelig sikkert aldringstegn at man begynner å klage over for høy musikk. Da er man ikke helt ung lenger.
Jeg husker at pappa sa "bare vent til du blir eldre, så skal du se...", da jeg var yngre. Nå har jeg blitt førti. Hva er det jeg skulle ha sett egentlig? Hvilke store erkjennelser har gått meg hus forbi? Jeg tror det var lureri, det han sa. En annen måte å si at jeg var ung og dum på - og han han var moden (ikke gammel) og klok. En metode for å jekke ned ungdommelig pågangsmot og idealisme. Jeg husker at jeg hatet å høre det. Som om man ikke kunne være klok og eie sannheter som ung! Når jeg hører ungdom i dag, har jeg innimellom lyst til å si det samme selv - "bare vent til du blir eldre..". Jeg biter det i meg. For hva skal ungdommen vente på?
Det er jo ikke akkurat sånn at vi slutter å feile i det vi er ferdig med tenårene. Jeg har mange ganger etter de fylte tredve tenkt at jeg ikke skal drikke mer, eller iallfall moderere inntaket. Ikke skal jeg rote meg borti flere duster heller. Jeg skal bli flinkere til å trene. Slutte å røyke. Disponere tiden bedre...
Listen over ting jeg i teorien har lært, den er lang. Like lang er listen over feil jeg gjentar; Fyllesyk blir jeg stadig. Potensielle kjærestetyper man har bestemt seg for å styre unna blir plutselig attraktive. Treningen utelates. Røykingen tiltar. Mye tid vimser jeg bort. Så sitter jeg her som førtiåring - akkurat like dum – eller menneskelig, slik jeg velger å se det.
Jeg har stort sett ikke lært en dritt av mine feil når alt kommer til alt. Stadig plumper jeg uti med begge beina. Men jeg har lært å leve med mine feil, å godta at jeg langt fra er feilfri. Jeg har lært å le av meg selv. Det er nok toleransen, presset frem av rent overlevelsesinstinkt, som har blitt større, ikke klokskapen.
Å bli mer tolerant er jo positivt, for så vidt. Men all denne toleransen går ofte hånd i hånd med tafatthet og resignasjon. I slutten av tenårene var jeg rimelig radikal. Jeg hadde svarte klær – og jakka var full av buttons til støtte for all verdens gode saker. Ikke mobb kameraten min! Boikott Sør-Afrika! Tenk selv! Jeg hadde en sterk rettferdighetssans og trodde det var mulig å endre verden. Nå har jeg erfart at det er atskillig mer bekvemt ikke å bry seg. Nå heller jeg mer i retning av å si at "ja, ja, sånn er nå en gang verden". Skal den endres, får det skje uten min hjelp. Så jammen er jeg glad vi har ungdommen! Uten den er vi visselig fortapt.
Jeg har vært småsjuk de siste dagene. I den forbindelsen har jeg erfart at grettenheten har vært tiltagende. Åååhh, som jeg håper det er forbigående! Gretne, gamle folk er virkelig noe av det verste. Gi meg heller sure, furtne tenåringer. Jeg hater gamlinger som klager over at alt var så mye bedre før. Hva mener de egentlig? Sikter de til svartedauen, Vietnamkrigen og heksebrenning? Kostholdet, skolen og helsevesenet? Eller velstanden? Hadde alt vært som i de gode, gamle dager, hadde de ligget under torva for lenge siden! Jeg har lyst til å be dem holde kjeft når jeg overhører dem i butikken og på kafeen, men jeg er for høflig – eller for feig. Vil applaudere alle som er modigere enn meg.
Noen vil ha det til at alder er ikke et spørsmål om år, men om sinnstilstand. Det kaller jeg bullshit. Riktignok vet jeg om noen som ble kjerringer da de fylte 25. Jeg kjenner vitale folk på 70. Men alder er og blir spørsmål om tid og år. Vårt syn på alder forandrer seg med alderen, men den eneste måten å leve lenger på, er å eldes. Mange år = høy alder.
Jeg føler meg i grunnen sånn passe gammel, passe klok - og passe dum. Jeg lever ikke verdens mest adrenalinfylte liv, men det er sjelden jeg kjeder meg. Stort sett har jeg det bra, og jeg synes definitivt det er bedre å bli eldre enn å dø. Jeg har bestemt meg for stolt å svare FØRTI når noen spør hvor gammel jeg er. Jeg skal ikke forbli 39 i mange år.
Om noen dager skal jeg feire mine tilbakelagte år. Det er sunt å feire. Statistikken viser at de som feirer flest bursdager, også er de som lever lengst. Så får det heller være at kaka ligner stadig mer på et fakkeltog.