tirsdag 1. desember 2009

Noen tanker om å bli eldre...


Ja, da fyller jeg hvert øyeblikk førti.

Da har jeg vel blitt voksen og klok. Eller? Blir man så mye klokere med årene, egentlig?


Jeg føler meg vel litt klokere enn jeg gjorde for tjue år siden, eller jeg tenker iallfall at jegburde gjøre det. Men hva hjelper det egentlig? Det oppstår jo nye problemer og situasjoner hele tiden, så det er ikke bare enkelt å nyttiggjøre seg av erfaringer og klokskap.

Da jeg var 20, var det viktig å bli sett og bli lagt merke til - å ha draget og være populær når jeg gikk på byen. Gi meg oppmerksomhet! Kan ikke si at måloppnåelsen var spesielt høy. Nå består utfordringen mer i å få litt fred. Og neida, jeg sliter ikke med å holde horder av beilerne på avstand, det er ikke det jeg mener. På ingen måte. Jeg mener mer bokstavelig talt fred og ro. Det er ikke så stas å gå på steder med dunkende musikk, hvor det er nesten håpløst å høre seg selv tenke - og enda verre å høre hva andre tenker. Tror det er et rimelig sikkert aldringstegn at man begynner å klage over for høy musikk. Da er man ikke helt ung lenger.


Jeg husker at pappa sa "bare vent til du blir eldre, så skal du se...", da jeg var yngre. Nå har jeg blitt førti. Hva er det jeg skulle ha sett egentlig? Hvilke store erkjennelser har gått meg hus forbi? Jeg tror det var lureri, det han sa. En annen måte å si at jeg var ung og dum på - og han han var moden (ikke gammel) og klok. En metode for å jekke ned ungdommelig pågangsmot og idealisme. Jeg husker at jeg hatet å høre det. Som om man ikke kunne være klok og eie sannheter som ung! Når jeg hører ungdom i dag, har jeg innimellom lyst til å si det samme selv - "bare vent til du blir eldre..". Jeg biter det i meg. For hva skal ungdommen vente på? 


Det er jo ikke akkurat sånn at vi slutter å feile i det vi er ferdig med tenårene. Jeg har mange ganger etter de fylte tredve tenkt at jeg ikke skal drikke mer, eller iallfall moderere inntaket. Ikke skal jeg rote meg borti flere duster heller. Jeg skal bli flinkere til å trene. Slutte å røyke. Disponere tiden bedre... 
Listen over ting jeg i teorien har lært, den er lang. Like lang er listen over feil jeg gjentar; Fyllesyk blir jeg stadig. Potensielle kjærestetyper man har bestemt seg for å styre unna blir plutselig attraktive. Treningen utelates. Røykingen tiltar. Mye tid vimser jeg bort. Så sitter jeg her som førtiåring - akkurat like dum – eller menneskelig, slik jeg velger å se det. 


Jeg har stort sett ikke lært en dritt av mine feil når alt kommer til alt. Stadig plumper jeg uti med begge beina. Men jeg har lært å leve med mine feil, å godta at jeg langt fra er feilfri. Jeg har lært å le av meg selv. Det er nok toleransen, presset frem av rent overlevelsesinstinkt, som har blitt større, ikke klokskapen.


Å bli mer tolerant er jo positivt, for så vidt. Men all denne toleransen går ofte hånd i hånd med tafatthet og resignasjon. I slutten av tenårene var jeg rimelig radikal. Jeg hadde svarte klær – og jakka var full av buttons til støtte for all verdens gode saker. Ikke mobb kameraten min! Boikott Sør-Afrika! Tenk selv! Jeg hadde en sterk rettferdighetssans og trodde det var mulig å endre verden. Nå har jeg erfart at det er atskillig mer bekvemt ikke å bry seg. Nå heller jeg mer i retning av å si at "ja, ja, sånn er nå en gang verden". Skal den endres, får det skje uten min hjelp. Så jammen er jeg glad vi har ungdommen! Uten den er vi visselig fortapt.


Jeg har vært småsjuk de siste dagene. I den forbindelsen har jeg erfart at grettenheten har vært tiltagende. Åååhh, som jeg håper det er forbigående! Gretne, gamle folk er virkelig noe av det verste. Gi meg heller sure, furtne tenåringer. Jeg hater gamlinger som klager over at alt var så mye bedre før. Hva mener de egentlig? Sikter de til svartedauen, Vietnamkrigen og heksebrenning? Kostholdet, skolen og helsevesenet? Eller velstanden? Hadde alt vært som i de gode, gamle dager, hadde de ligget under torva for lenge siden! Jeg har lyst til å be dem holde kjeft når jeg overhører dem i butikken og på kafeen, men jeg er for høflig – eller for feig. Vil applaudere alle som er modigere enn meg.


Noen vil ha det til at alder er ikke et spørsmål om år, men om sinnstilstand. Det kaller jeg bullshit. Riktignok vet jeg om noen som ble kjerringer da de fylte 25. Jeg kjenner vitale folk på 70. Men alder er og blir spørsmål om tid og år. Vårt syn på alder forandrer seg med alderen, men den eneste måten å leve lenger på, er å eldes. Mange år = høy alder.


Jeg føler meg i grunnen sånn passe gammel, passe klok - og passe dum. Jeg lever ikke verdens mest adrenalinfylte liv, men det er sjelden jeg kjeder meg. Stort sett har jeg det bra, og jeg synes definitivt det er bedre å bli eldre enn å dø. Jeg har bestemt meg for stolt å svare FØRTI når noen spør hvor gammel jeg er. Jeg skal ikke forbli 39 i mange år.


Om noen dager skal jeg feire mine tilbakelagte år. Det er sunt å feire. Statistikken viser at de som feirer flest bursdager, også er de som lever lengst. Så får det heller være at kaka ligner stadig mer på et fakkeltog.


søndag 8. november 2009


Hilsen fra Goa :-)


Strandhytte i Palolem. Stranda Jason Bourne løper på.
Goa er på mange måter eksotisk; i dag var JEG ganske eksotisk, følte jeg. Jeg var på en strand hvor det nesten utelukkende var indiere. En indisk familie på 5, i 3 generasjoner, ville gjerne bli tatt bilde av sammen med meg. Ikke hver dag jeg får modelloppdrag, i særdeleshet ikke på stranda, så jeg svarte selvfølgelig ja. De sa det ikke, men grunnen var selvfølgelig den veldig hvite huden min. Det kjentes litt som om jeg var hovedattraksjonen på et freakshow - bortsett fra at det var med et positivt fortegn. 

Jeg er usikker på om episoden inspirerte meg til å tilbringe mer eller mindre tid i sola. Her selger de såpe i butikken som skal bleke huden - veldig det motsatte av selvbruningskrem - så forfengelighet og skjønnhetsidealer har ulike former. 

Mange vil nok misunne meg det å være på en solrik strand i november. Og - JA - det er deilig, men det er ikke en udelt positiv opplevelse. Jeg har reist hit helt frivillig, ja, har til og med betalt en del penger for det, så jeg er generelt veldig tilfreds, men litt må det jo klages. Litt.

NO THANK YOU er feriens hittil mest brukte gloser - by far. På stranda er det en haug av folk som skal selge smykker, sjal, frukt, is, nøtter, massasje... ja, you name it. Det er i utgangspunktet greit, men jeg blir GÆÆRN av av hvor pågående de er. Blir rett og slett en smule temperamentsfull. Jeg er ikke helt typen til å gå bananas og bruke kjeft, så jeg biter det i meg. Selv om trynet mitt nok roper fuck off. 

Der ligger jeg altså nokså godt kamuflert med caps, solbriller og øretelefoner på, med trynet gjemt nedi ei bok. Det skulle fortelle alle at jeg ikke akkurat er kontaktsøkende og kjøpelysten. Men neida. En selger kommer bort - og jeg svarer et høflig og hoderystende "no thank you" da jeg forstår intensjonen. Men hun presser ræva ned på solselga og starter kryssforhøret. Name? From? No kids!!?? You like Goa? Etc. (Alle spør om det samme og har den samme tilnærmingen, så hvis du føler for et karriere- og klimaskifte, skulle det være et godt marked for GK i salg og kundepleie her.) 

Så begynner selgeren å dra fram smykker og alt mulig stæsj - og jeg forteller at jeg don't want to buy anything. Men looking is free, må jeg vite. This is very, very nice, madam. Look! (Klarer du på NOEN som helst måte å forestille deg en elefant-nøkkelring i 5 farger som er FIN?) Jeg følger opp med noen flere no thank you - og med hevede øyenbryn glaner jeg overdrevent likegyldig utover havet. Etter et par minutter tar hun omsider beskjeden; jeg kan ikke si at hun tar hintet, for jeg hinter slett ikke. Senest 15 minutter etterpå får jeg nok ei ræv dumpende ned på solsenga mi. Og sånn går no dagan.

Flere ting knyttet til salg er litt forunderlig her. Mest forunderlig er kanskje den noe spesielle vekselen man ofte får i butikkene. Skal du ha tilbake 3 rupies, får du ofte 3 KARAMELLER - eller 2 rupies og en karamell. Det skorter åpenbart på småmynter. Den plassen i kassaapparatet som er tiltenkt småmynter, ja, den er fylt med karameller. Jeg ble litt storøyd første gangen jeg sto der med karameller i hånda, men betjeningen lot det forbigå i stillhet, så da var vel alt som det skulle være. Hadde vi det sånn i Norge før også - med knapper og glansbilder...?

Pruting er en greie som ikke helt ligger for meg. For de som kjenner meg og vet at jeg ikke har en eneste sta fiber i kroppen, vil nok dette muligens komme som en overraskelse. Det er så PES med denne prutinga, så jeg betaler stort sett prisen jeg blir forespeilet, eller så går jeg tomhendt. Gidder ikke bruke 10 minutter av livet på å spare 10 kroner på en trøye som i utgangspunktet er så billig at Nille fremstår som en overklassebutikk. Kunne skrytt på meg edle motiver, som at jeg driver aktiv omfordelingspolitikk, men er rett og slett lat.

Et tips til alle som skal til Goa er å ha med seg iPod eller tilsvarende, slik at man kan få gå mer uforstyrret rundt. Tipset kan nok gjerne også overføres til å gjelde i Tyrkia, Egypt og andre land med en utbredt se-nå-til-helvete-og-kjøp-noe-av-meg-kultur. Tro nå endelig ikke at selgere og taxisjåfører slutter å rope etter deg. Nei, det ville være å gå for langt. Men du slipper iallfall å høre alt skrålet. Nesten så man ikke tror det, men folk kan opptre utrolig dumt og urasjonelt når de gjerne vil tjene penger. Jeg går forbi en samling taxier et seende menneske rett og slett ikke kan unngå å legge merke til. Jeg har lyd på ørene og unngår øyekontakt. Noen roper TAXI??? uten at jeg reponderer. Da roper de ennå høyere HALLO MADAM!!! TAXI??!!, gjerne ledsagt av klapping, hoing og plystring for å understreke at de virkelig vil ha oppmerksomhet. Tror de at jeg har mistet synet i min desperate jakt på en taxi, eller hva? Tror de at jeg plutselig vil se på dem med et overrasket og lykkelig blikk; Åhh - er det HER jeg finner taxi! Tror de jeg skal bli takknemlig for at de ga meg gangsynet tilbake så jeg slipper å gå...?

Jeg ser ikke så ofte kuer i Lillestrøm. Der er også faren for å tråkke i en kuruke relativt beskjeden. Derfor er det litt snodig å se Dagros og familien rusle rundt på stranda og i gatene, og å måtte følge med på hvor føttene plasseres for å unngå kumøkk. Blir litt lang i maska når jeg på en restaurant vender hodet opp fra maten og ser inn i øya til en ku som står utenfor og hviler. Møøøø!

Nei, nå er det på tide med et godt og spicy måltid.