Noen tanker etter noen sommerturer...
I sommer har jeg faktisk blitt nyfrelst! Ja, når det gjelder mat, altså. Jeg er ikke kjent for å være spesielt raffinert i matveien, men å spise italiensk mat i Italia er rent himmelsk. Nam, nam, nam!
Jeg har egentlig vært ganske tilfreds med hjemmekokt pasta med pesto fra Rema, men nå har det fått en slags bismak av helvete. Gildes kokte skinke når heller ikke helt opp i konkurransen med italienske skinker. Gresk mat er nokså uspennende. Jovisst smaker den stort sett greit, men jeg synes liksom ikke jeg hører St. Peter i det fjerne når jeg spiser moussaka. Men greske tomater: To die for!
Jeg har generelt lite til overs for regler som er hugget i stein, men på reise i Italia og Frankrike er det nesten obligatorisk med vin hver dag. Ikke bare er den god og tørsteslukkende, men også latterlig billig. Og som Tove sa da vi kjørte rundt: Alle veier fører til vin...
Det er jammen godt å være språkmektig på tur. Ja, jeg kan nok ikke flere enn 25 ord på fransk, italiensk og gresk - til sammen - men vi har jo det internasjonale språket som består av peking, gestikulering og ansiktsuttrykk. Forbløffende effektivt! Jeg har blitt relativt god på lydhermende ord, tror jeg. Italiernerne sa noen ord som jeg ikke skjønte, men som jeg antok var høflighetsfraser ala hei, god morgen og god natt. Jeg mumlet så uartiklulert jeg bare klarte noen lyder tilbake - og håpet de passet sånn noenlunde. Båsjårnå. Gratsi. Tsjao. Og var jeg veldig i tvil, laget jeg noen mumlelyder og smilte. Ingen lappet til meg, så grunnen føltes trygg.
Selv om det føles trygt, er jeg for en språklig novise å regne. Tove behersker dette språket til fingerspissene! Den franske campingverten og den italienske servitøren klemmer i gang på sine språk - og Tove svarer på norsk. Samtalen går frem og tilbake og varer og rekker - og de forstår hvernandre! Jeg står - halvt ligger - ved siden av og holder på å dø av latter. For jeg har falt helt av det språklige lasset på dette tidspunktet.
Grunnen har ikke føltes trygg i hele sommer. Jeg har fått utfordret høydeskrekken min en del. Ikke bare har jeg kjørt over bruer og langs bratte, svingete veier. Jeg har også vært innom Legoland. Der går det sightseeing-tog. Det er et aldri så lite handicap at svetten spruter i hendene når jeg kjører over en to meter høy bro. Barna skriker av fryd, jeg av redsel. Jammen godt at jeg er så lav at jeg med letthet rekker ned til bakken.
Lyden av kirkeklokker har aldri appellert veldig til meg. Således var ikke lykken fullkommen da vi i sommer la oss inn på en campingplass med kirken som nærmeste nabo. Hver time hele døgnet skulle den fortelle oss tidspunktet. Samt et klang hver halve time.
I Italia kødder du ikke med siestaen, vær klar over det. På vår campingplass var det en vakt som syklet rundt og hysjet på barn på sykkel og sparkesykkel. Barna fikk pent gå - helst på kattepoter. Vi prøvde å lappe en luftmadrass i siestaen - men ble møtt av hysjing og en streng pekefinger. Desibeltolerensen var svært lav i siestaen, men at kirkeklokkene kimte hele natta, det lot ikke til å affisere noen.
Når man er på tur, kommer man av og til i kontakt med folk man ikke ønsker å opprettholde kontakten med. Nå er jo "alle" på Facebook, så noen kan være vanskelig å unngå. Det er jo liksom litt uhøflig å avslå en venneforespørsel. Jeg har funnet en løsning, som jeg ikke har fått testet ut ennå, men som jeg tror kan virke. Man sier man ikke er på nett og gir rett og slett fra seg noe så gammeldags som en postadresse, en som er litt modifisert. Anja Olsen, co Klara Klok, Liksomveien 9, 7517 HELL, 22 04 87 00.
Av og til møter man folk som gjerne vil yte god service, men som bare ikke får det til. På Kreta opplevde jeg å få en svært dårlig omelett med hvitløksbrød, etter å ha ventet i hva som føltes som en evighet. En positiv kokk/servitør spurte smilende om det var godt. Siden jeg foretrekker omeletten varm og hvitløkssmøret smeltet, sa jeg at det ikke var så bra. Han ble nok litt overrasket - og sa ingenting. Da jeg litt motvillig hadde spist litt av den kjipe maten og skulle gå, insisterte servitøren "sit and wait". På dette tidspunktet hadde jeg kommet i en tilstand som nok best kan karakteriseres som pottesur, men jeg ventet motvillig og litt nysgjerrig. Og hva er det jeg sitter og venter på? Han kommer med et nytt hvitløksbrød til meg! Det gjorde ikke humøret bedre! - Når jeg er misfornøyd med maten, er ikke det jeg ønsker meg mer av det kokken ikke kan lage. Baff...
Vi skal ikke så lett la oss forlede av ordvalget i turistbrosjyrer. Pittoresk er ofte synonymt med falleferdig. Spennende er ofte synonymt med dritkjedelig. En sjarmerende småby byr kanskje ikke på mer enn overpriset turistjuggel.
Litt merkelig er det hvordan våre forventninger påvirker ferieopplevelsen, og forventningene skapes ikke minst av språket i reisebrosjyrer og reisehåndbøker. I sommer kjørte Tove og jeg leeeenge gjennom et område som i følge boka skulle være "svært naturskjønt". Vi begynte å lure på om vi var på feil vei. Landskapet vi kjørte gjennom kunne vært et hvilket som helst norsk dalføre. Så gikk det plutselig opp et lys. Vi var så blaserte at vi bare så det helt ordinære.
På neste tur vil jeg prøve å ha et mer åpent sinn. Helt ordinært er ikke hva jeg ønsker meg på ferietur.
