mandag 10. oktober 2011

På fjellet med Athene

Jeg og Athene har vært på helgetur på Vassfarkoia i Flå.  Fint med god turkompis!


torsdag 29. september 2011

Forbanna fotobokser!


Mange er svært forbanna på overraskende og kamuflerte fotobokser, nå senest de som er plassert i Bjørvikatunnelen. Med rette!


Det er da vel en menneskerett å kjøre så fort man vil – og myndighetenes forbanna plikt å gi folk en mulighet til å unngå bøter og straff! Det gjør jo myndighetene på alle andre samfunnsområder. For eksempel varsler jo selvfølgelig alltid Skatteetaten bedrifter før de foretar en razzia. Skulle bare mangle om ikke samme spilleregler skulle gjelde i trafikken!


Og hva med å finne opp noe som kan fortelle bilistene hvor fort de har lov til å kjøre, før de begynner å gi folk bøter? Det er på høy tid!


Jeg ser for meg at det for eksempel kunne lages noen skilt med et tall på – og at tallet på skiltet tilsvarer den farten man har lov til å kjøre i. Disse skiltene kunne for eksempel være runde med en rød sirkel rundt, slik at de var lette å få øye på langs veien. Står det 80 på skiltet, betyr det at det er lov å kjøre i inntil 80 km/t. Så ville vi visst det – og vi ville unngå de kjipe, urettferdige og høyst ufortjente bøtene! 


Jeg tar mitt ansvar ved å risikere og ødelegge en haug av liv i trafikken. Nå er det jammen på tide Staten tar sitt ansvar!

tirsdag 14. juni 2011

Lars Monsen versus Anja Olsen



I det jeg skriver dette, synes jeg at jeg hører noen kritiske røster. Ærlig talt, du kan da vel ikke sammenligne deg selv med Lars Monsen, Anja?! Selvfølgelig kan jeg det. Alt kan da vel sammenlignes.

Men la meg ha sagt det først som sist: Lars Monsen går meg ikke bare en høy gang. Hvis han er Mount Everest, er jeg Marianegropa.
Jeg har nettopp kommet hjem etter to døgn i Østmarka. Jeg har gått tilsammen en drøy mil (jeg kjenner noen som jogger lengre enn det før frokost — og de bes om å tørke av seg fliret med en eneste gang). Ikke var det spesielt kupert. Stort sett gikk jeg på grusvei. Riktignok gikk jeg med 15 kilo på ryggen, men jeg har altså ikke gått spesielt langt. Iallfall ikke sammenlignet med Monsen.

Da Monsen gikk Canada på tvers, gikk han 8252 kilometer. Det er 8241 kilometer lengre enn jeg nå har gått. Riktignok brukte han 945 flere dager enn meg, men likevel. Jeg må bare ta av meg hatten for den mannen! Med tanke på at han også kjempet seg gjennom mange tøffe vintermåneder, burde jeg tatt av meg langt mer enn som så, men det ville ingen være spesielt tjent med.

Da jeg hadde gått og sliti lenge på vei inn i skogen, fortalte et skilt meg at jeg hadde gått 2,7 kilometer. Hadde jeg virkelig ikke gått lenger!? Noen må ha kødda med skiltene, tenkte jeg mistroisk. Så sliten som jeg var! Selvmedlidenheten meldte seg, men den hadde slett ikke nådd toppen sin ennå. To kilometer senere gjorde den det. Hvor i hællvete er detta jævvla Røyrivannet? Skal jeg få slått opp teltet mitt snart? Forbanna, jævla nattur! Jeg håper og tror at jeg sa det inni meg.  
Jeg innser at jeg har et visst forbedringspotensiale hva det mentale angår. Å psyke seg ned før halvgått løp er ingen ypperlig strategi. Det legger liksom en viss demper på turgleden. Jeg ser det nå — sittende, nydusjet, mett og i mål.

Da tankene var på det verste — og jeg følte meg mindre enn det Tommeliten var på sitt aller minste — prøvde jeg å tenke litt som Monsen. Da han på et tidspunkt hadde gått mye lengre enn langt gjennom nådeløs villmark, var han dritsliten og lei. Og hva sa han så (en smule ironisk) til bikkjene sine? Det er godt vi må slite litt, så husker vi detta her. Som om jeg skulle ha sagt det selv, liksom. Jeg liker å tro at jeg lo litt av meg selv på dette tidspunktet, men jeg tror ikke selvironien satt spesielt løst. Hadde trolig nok med å hente pusten og kontrollere Tourettesen.

Jeg er blodfan av Monsen og har sett alle hans programmer fra Canada og Nordkalotten mange ganger. Han får det til å se så innmari enkelt og (stort sett) idyllisk ut! Av og til har jeg måtte røske meg selv ned på jorden igjen etter å ha tenkt/drømt noe i retning av atkanskje jeg også skulle ta en sånn tur? Det hender jeg glimter til med litt selvinnsikt.

Vi nordmenn har etter sigende det å gå på tur i blodet. Og skal vi på tur, skal vi ikke være sure. Ikke fins det dårlig vær heller, bare dårlig klær. Men la meg ha sagt det: Jeg var sur. Jeg var sliten. Og det va'kke klærne mine det var noe i veien med!  

Skal man sammenligne, så skal man sammenligne. Og én ting er jeg flinkere til enn Monsen. Jeg holder en langt høyere hygienisk standard. Dét skal jeg ha!

Hva jeg synes er det aller mest merkelige etter en slik tur? At jeg innerst inne er enig med meg selv i at det har vært en GOD TUR!

mandag 9. mai 2011

Camping i Venezia


Etter en uke i Venezia har jeg lagt grunnlaget for et par doktorgrader med særdeles høyt akademisk nivå, tror jeg. Eksempelvis: Er et fjelltelt ypperlig egnet til storbycamping? Jeg blir vel ikke doktor bare av å si NEI, men problemstillingen kan jo omformuleres til å gjelde campinglivet i sin alminnelighet. Mange liker ikke camping i det hele tatt. Dem om det.

I mitt telt er takhøyden 80 cm - omtrent på høyde med en kjøkkenbenk, altså - og det er på det høyeste punktet. Jeg lå ikke spesielt mykt og komfortabelt på mitt liggeunderlag. Det er ikke Ajungilak sin skyld. Jeg ville nødig ligge med trynet inni telt-taket, lettere klaustrofobisk som jeg er, så madrasstykkelsen måtte jo begrenses. Jeg kjøpte en oppblåsbar bademadrass. Det hjalp betraktelig - helt til jeg hørte det umiskjennelige "sjjjjjj" og kjente at tyngekraften virket. Å ligge hardt i en uke kan nok lære oss å sette pris på en god seng, som vi ellers tar for gitt.

Problemer kan oppstå når man lever uten tilgang på strøm. Jeg hadde mobil, fotoapparat, videokamera og en Kindel med meg. Verst var det da Kindelen gikk tom for strøm midt i et spennende kapittel. Jeg fikk etter hvert låne en stikkontakt i resepsjonen, men jammen er jeg glad jeg ikke er avhengig av føner og krølltang i det daglige.

Når boligen er to kvadratmeter stor og bygget av nylon, da er det vanskelig å se hundre prosent presentabel ut til enhver tid. At jeg heller ikke gjør det i en bolig på åtti kvadratmeter bygget av tre, det er en annen sak. Godt er det iallfall at brorparten av campinggjestene trasker rundt i grilldress og sandaler. I kjole følte jeg meg nesten overpyntet. Men OBS! OBS! Dette er nok ikke vanlig i hele Italia. De fleste av mine medgjester var tyskere. 

Å være på tur innebærer for meg å sove lenge. Jeg blir gjerne vekt av fuglesang. Å bli vekt før klokka ni hver dag - inkludert søndag 1. mai - av småsvette, italienske håndverkere som opererer powertools femten meter unna, det er ingen drømmesituasjon. Jeg vet at enkelte av mine venner vil være uenige, men de får skrive sin egen historie (det er ukjent for meg om Cupido trenger bidrag). 

Billig er camping, det er et ubestridelig faktum. Det er muligens den aller største fordelen. En uke i telt kostet meg 53 euro - drøyt 400 kroner. Ja, det er helt sant. For det får man knapt en natt på et simpelt hotell. Og tenk så mye nærmere du kommer de ulike værfenomenene i et telt enn inne på et hotellrom! Noen er redd for "innbrudd" når de camper. Selv hadde jeg ikke med meg så mye som var verdt å stjele. Og på den positive siden: Jeg slapp å sose bort romnøkkelen.  

Jeg har fått fornyet respekt for fuglekikkere, det må jeg si. Jeg hørte en haug av kvitring, kikket lenge og vel opp i trærne, men klarte ikke få øye på en eneste fugl. Jeg var sikker på at jeg hørte gjøk. I flere dager hørte jeg ko-ko, ko-ko. Men nei, ingen gjøk å se. Hvor henter fuglekikkerne tålmodigheten sin fra, tenkte jeg. Den femte dagen gikk det opp for meg at det var duer som satt og kurret i trærne. Gjett hvem som var gjøken i selskapet.

Jeg kommer ikke utenom et kjært tema: barn på tur. Jeg synes det er så fint med foreldre som tror på fri oppdragelse og lar barna leke sisten på intime restauranter. Barn må få lov til å skrike så høyt de vil, når de vil, hvor de vil. Grensesetting er farlig! Heldigvis har enkelte foreldre skjønt at midtgangen på flyet er skapt for at barn skal lære seg å jogge - og
for å gå rundt og glane på fremmedfolk (det er ganske fascinerende hvilken evne små barn har til å nistirre). Det er fint med foreldre som er glad i barna sine, og særlig begeistret er jeg for foreldre som har skjønt det: At alle vi andre selvfølgelig også synes at ditt barn er helt spesielt.

Det er vanskelig å oppleve Italia uten å si noe om maten. Ikke bare er den svært god, men også billig. Jeg spiste ikke verken hentepålegg, luftsuppe eller venteboller. Før jeg dro, hadde jeg hørt at alt var dyrt i Venezia. Jeg tror kildene mine må ha svensk opphav. En
halvliter kullsyrevann i butikken kostet 16 cent - rundt regnet en krone. På fortausrestaurantene rundt Rialto, som trolig er de dyreste i Venezia, kostet en 3-retters turistmeny 14 euro - en drøy hundrelapp.

Hurra for Italia!